Grunnlovsdag og ytringsfrihet
Det var ikke så mange som kom, og det ble også gjort til et poeng av de tilstedeværende medier. Det er nesten ingen som vil gå med utenlandske flagg i 17. mai-toget. Greit nok, men for min egen del, er det fullstendig irrelevant. Så lenge det finnes én person som ønsker å holde et annet flagg enn det norske (eller samiske, eller FN-flagget) i hånden i barnetoget på 17. mai, skal jeg forsvare vedkommendes rett til å gjøre det.
Når Oslos 17. mai-komité tar til orde for at utenlandske flagg ikke er velkommen som en del av 17. mai-toget i hovedstaden, er det nødvendig at noen tar bladet fra munnen og forsvarer Grunnlovens verdier. Her er appellen jeg holdt i anledning demonstrasjonen:
"17. mai er en flott dag, en unik dag. Den norske grunnlovsdagen feires ikke med storslagne militærparader og mimring over gammel, imperialistisk storhet. Vi feirer dagen med glade barn i alle fasonger og klesdrakter, som vifter med flagg, spiser pølser og is, og roper hurra for Norge.
Vi har mye å være stolte av i Norge. Noe av det jeg er mest stolt av er de frihetene vi ofte tar for gitt, men som mange andre steder i verden dessverre bare er en fjern drøm. Vår Grunnlov av 17. mai 1814 bygger på frihetsidealene fra den amerikanske uavhengighetserklæringen og den franske revolusjon. Den var en av datidens mest liberale grunnlover, og er i dag, snart 200 år etter, den nest eldste grunnloven som fremdeles er i bruk. Den eldste er den amerikanske.
Grunnloven av 1814 markerer bruddet med enevoldstiden og starten på en moderne rettsstat og individuelle rettigheter som skulle beskytte enkeltmennesket mot overgrep fra flertallet. Men Grunnloven hadde også sine store mangler. De to siste leddene i Grunnlovens opprinnelige paragraf 2, lød: "Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget".
17. mai-feiringens store far, Henrik Wergeland, gjorde denne uretten til sin kampsak. Hans kamp mot Jødeparagrafen var en kamp for mangfold og toleranse. I 1851, seks år etter sin død, fikk han endelig gjennomslag. Det skulle gå ytterligere 105 år før jesuitter fikk komme til Norge.
Norge i 2008 er, heldigvis, et mangfoldig samfunn. Et fargerikt samfunn. Og i stor grad et tolerant samfunn. Når vi feirer 17. mai 2008 er det disse verdiene som bør stå i sentrum. I forlengelsen av den ånd som Grunnloven ble unnfanget av, bør Grunnlovsdagen 2008 være en feiring av demokrati og menneskerettigheter.
Grunnlovens paragraf 100 slår fast ett av de aller viktigste prinsippene som vårt samfunn er bygget på: ytringsfriheten. Ingen - og i alle fall ikke 17. mai.-komitéen - kan forby utenlandske flagg i hovedstadens barnetog. Men det er signalene som komitéen har sendt ut som gjør at vi står her i dag. Og det føles unektelig ganske spesielt å være vitne til at en komité som har ansvar for gjennomføringen av hovedstadens markering av Grunnlovsdagen, utviser et så lemfeldig forhold til den kanskje aller viktigste paragrafen som er nedfelt i Grunnloven.
Grunnlovsdagen, av alle dager, er den dagen da ytringsfriheten bør rage høyest. Det burde være en selvfølge at folk får flagge med hvilket som helst flagg de ønsker å markere dagen med. Og alle andre steder i landet er det nettopp det: en selvfølge. I Bergen, i Trondheim og andre steder skjønner man ikke den debatten som foregår i Oslo.
Hvorfor er det bare 17. mai-komitéen i Oslo - av alle steder, Norges mest internasjonale by - som har så tungt for det?
Hvorfor er det bare i Oslo at 17. mai-komitéen utviser en slik historieløs forakt mot frihetsidealene som Grunnloven bygger på?
Jeg blir skremt av 17. mai-komitéens holdninger. Og jeg blir også skremt når jeg leser meningsmålinger som viser at 2/3 vil ha flaggmonopol i barnetoget. Står det virkelig så dårlig til med historiekunnskapen i dette landet?
17. mai er Grunnlovens dag og frihetens dag. Den kan ikke feires med tvang.
Henrik Wergeland ville vært den første til å omfavne det mangfoldet som Norge er blitt anno 2008. Han ville vært den første til å holde et vietnamesisk eller pakistansk flagg i den ene hånda, side om side med et norsk flagg i den andre.
Jeg ønsker alle velkommen i 17. mai-toget for å feire Norge og Grunnloven, med hvilket flagg de vil og med hvilke symboler de vil. Det finnes nemlig ingen bedre måte å vise respekt for Grunnlovsdagen enn nettopp å flagge sin identitet og gå stolt i 17. mai-toget som den man er.
Hurra for Norge. Og hurra for friheten!"
Kina eller verden, Jens?
Det finnes mange grunner til å få en vond smak i munnen på tanken om at OL skal arrangeres i Beijing denne sommeren. Sportslig sett vil de nok sikkert bli en stor suksess. Men det er et dystert bakteppe som ligger utenfor OL-arenaene i Beijing:
- Omfattende begrensninger på ytringsfrihet og tilgang på informasjon
- Systematisk og brutal forfølgelse av regimekritiske røster
- Utstrakt bruk av vilkårlige fengslinger, tortur og dødsstraff
- Systematisk undertrykkelse og diskriminering av minoriteter slik som uigurene i Nordvest-Kina og tibetanerne
I internasjonal sammenheng, har Kina bidratt til å finansiere folkemordet i Darfur, lukket øynene for den brutale nedslaktingen av munker i Burma i fjor, og står for en konstant trussel mot øylandet Taiwan utenfor den kinesiske kysten.
Og i selve OL-byen Beijing er mer en halvannen million mennesker tvangsflyttet i anledning Lekene, og egne OL-lover og dekreter er innført for blant annet å øke den statlige kontrollen med frivillige organisasjoner, forby enhver form for offentlig protest, og rydde gatene for "uønskede mennesker" (hjemløse, tiggere, psykisk syke etc.).
Lederen i den amerikanske kongressen, Nancy Pelosi, har uttalt at Kina aldri burde blitt tildelt OL, og har garantert støtte fra mange i det. Men når OL først skal arrangeres i verdens største diktatur er spørsmålet hvordan man skal gjøre det beste ut av det. I 1980 boikottet en rekke vestlige land, deriblant Norge, sommerlekene i Moskva. Resultatet var en enorm propagandaseier for kommunistregimet, hvis representanter håvet inn medaljer i alle valører. Nei, da er Jesse Owens fire gull foran øynene til Adolf Hitler å foretrekke. En idrettsboikott av OL i Beijing vil neppe bidra til annet enn god samvittighet og kommunistkinesisk jubelfest.
Men det finnes mange andre måter både å bruke og boikotte OL på. Av respekt for alle som lider av kommunistregimets undertrykking burde alle idrettsutøvere som drar til Beijing i august forventes å i alle fall sette seg inn i det som foregår utenfor OL-arenaene. IOC har et beinstrengt regelverk mot politiske ytringer under Lekene, men både før og etter, i intervjuer og i møte med fans, bør idrettshelter fra alle deltagende nasjoner bidra til å rette fokus på det som skjer innenfor det glansbildet som Kina vil forsøke å selge til resten av verden.
Vel så viktig er imidlertid det som skjer på tribunene. Storbritannias Prins Charles var tidlig ute med å erklære at han ville boikotte Beijing-OL ved å holde seg langt unna byen mens OL pågår. Det kongelige norske slott fulgte opp med å si at det ikke var aktuelt for de norske kongelige å følge Charles? eksempel. I Norge er OL idrettsfest, ikke politikk.
Men i takt med at bildene strømmer inn fra Tibet, og etter at Amnesty International la frem sin deprimerende rapport, har presset økt. Et samstemt Storting krevde onsdag at norske myndigheter bør holde seg unna OLs åpningsseremoni. Det vil være en liten og enkel markering, men den har stor symbolkraft om mange nok følger oppfordringen. For den samme debatten som pågikk i Stortinget på onsdag, pågår også i Europaparlamentet, i den amerikanske kongressen, og i nasjonalforsamlinger verden over.
Kina har invitert statsledere og regjeringsmedlemmer fra hele verden til å kaste glans over den storslagne åpningen som starter klokken åtte på kvelden på den åttende dagen i den åttende måneden i år to tusen og åtte. Og de har allerede reagert kraftig på kravene om politisk boikott av åpningsseremonien.
Det samme har IOC. Norges mann i den innerste av de olympiske sirkler uttaler at han er oppgitt over at politikere maser om menneskerettigheter og andre ting som er OL, IOC og Kina totalt irrelevant. - Jeg skjønner ikke sånn, sier Gerhard Heiberg.
Det gjør heller ikke Jens Stoltenberg, som var raskt ute med å avvise en norsk politisk boikott av OL, til manges store sjokk og skuffelse. Slottet på sin side har moderert seg til å stille seg avventende til situasjonen.
Da er det andre toner fra Brasils president Lula da Silva og Polens statsminister Donald Tusk som begge har gitt beskjed om at de ikke kommer til å være tilstede under OLs åpningsseremoni. Det samme har Tysklands forbundskansler Angela Merkel og den tsjekkiske presidenten Vaclau Klaus. Flere andre, deriblant Frankrikes president Nicholas Sarkozy, vurderer nå å følge etter.
Snøballen er i gang med å rulle. Politikk handler om å velge side. Kina eller verden, Jens? Vil du lukke øynene og late som ingenting, eller vil du stille deg sammen med dem som reiser seg opp i protest?
NATO-solidaritet med Balkan?
I dag starter NATOs toppmøte i Romanias hovedstad Bucuresti. Et av de store spørsmålene som skal opp til behandling er medlemskap for tre nye stater på Balkan: Albania, Kroatia og Makedonia. Det er viktig for stabilitet og sikkerhet på i Europas urolige hjørne at den nordatlantiske alliansen slipper disse landene inn i varmen. Men vel så viktig for Balkan er spørsmålet om det omstridte rakettskjoldet. Norge spiller en svært kontroversiell rolle.
Rakettskjold har vært diskutert opp og i mente i mange år, med tildels stor motstand fra en rekke europeiske medlemsland, deriblant Frankrike og Tyskland. USA vil ha et interkontinentalt rakettskjold for å beskytte mot angrep fra land som Iran og Nord-Korea. Per i dag har ikke disse landene kapasitet til å sende missiler mot Europa og Nord-Amerika, men USA frykter at de innen få år kan ha den kapasiteten på plass, og at det derfor er viktig å starte byggingen av et rakettforsvar allerede nå. Fra flere europeiske land har det imidlertid blitt hevdet at trusselen er overdrevet, og at det kan provosere frem et nytt våpenkappløp mot bl.a. Russland, som ikke har lagt skjul på at de er sterke motstandere av rakettskjoldet.
Rakettskjoldet fungerer sånn at det utplasseres raketter som skal kunne skyte ned innkommende missiler i verdensrommet. En radar fanger opp signaler fra en innkommende missil, tegner opp missilens bane og gjør det mulig å sende opp en rakett for å avskjære den fiendtlige missilen. Tanken er at en missil på vei mot London, New York eller, for den saks skyld, Oslo, skal tilintetgjøres før den når sin destinasjon.
Allerede finnes det et nettverk av missiler, plassert rundt om i Europa og Nord-Amerika, som utgjør et lappeteppe av et forsvar mot kort-og mellomdistanseraketter. I tillegg har blant annet Russland, Israel og India slike systemer på plass. Det eksisterende forsvarssystemet i Europa og Nord-Amerika gir imidlertid ikke beskyttelse mot langdistanseraketter som skytes opp i verdensrommet på vei til sin destinasjon. Det vil amerikanerne ha rettet på. Og fordi de ikke lyktes i å få med seg NATO fra begynnelsen av, har de valgt å sette igang med byggingen av et slikt forsvar på egen hånd, ved hjelp av bilaterale avtaler med Polen og Tsjekkia.
Det står amerikanerne fritt til å gjøre, og siden de gjør det på egen hånd er det ikke lenger en sak for NATO som sådan. Amerikanerne vil bygge en radar i Tsjekkia og utplassere ca. ti avskjæringsraketter i Polen. Men det er ikke bare amerikanerne som tjener på det. Rakettforsvaret vil også gi beskyttelse til det store flertall av NATOs medlemsland, også de som hele tiden har vært skeptiske til at dette systemet skal bygges ut.
Unntaket er Romania, Bulgaria, Hellas og Tyrkia. Rakettforsvaret som USA bygger opp vil ikke kunne beskytte disse landene mot et rakettangrep fra f.eks. Iran. Og da er plutselig alt snudd på hodet. For i NATO er den felles sikkerheten udelelig. Denne solidariteten utgjør selve fundamentet i den nordatlantiske alliansen. Disse fire landene har derfor bedt om at NATO bygger et vedheng til det amerikanske rakettforsvaret, slik at også de kan nyte godt av beskyttelse mot et eventuelt rakettangrep.
På tross tidligere motstand har samtlige NATO-land stilt seg positive til et slikt vedheng. Med ett unntak. Forsvarsminister Anne Grethe Strøm-Erichsen uttalte at hun var overrasket over at Norge sto igjen som eneste motstander av et rakettforsvar i NATO-regi på et møte i Vilnius tidligere i år. Men de som hadde mest grunn til å være overrasket var vel heller representantene fra Romania, Bulgaria, Hellas og Tyrkia da de fikk høre, fra et lite land som er trygt plassert innenfor amerikanernes skjold, at deres sikkerhet må vike for Soria Moria-erklæringen.
Et av gjennomslagene til SV i Soria Moria var nettopp motstand mot et rakettskjold i Europa. Det virket kanskje ufarlig å ta med på et tidspunkt da Norge var ett av mange land som argumenterte imot. Men nå har saken tatt en helt annen vending. På NATO-toppmøtet er det kun beskyttelse av Romania, Bulgaria, Hellas og Tyrkia det er snakk om. Øvrige NATO-land får amerikansk beskyttelse enten de vil eller ikke (og, tør jeg tillegge, enten de fortjener det eller ikke). At Norge av innenrikspolitiske hensyn velger å holde fanen høyt og sette NATO-solidariteten i fare, gir en ikke rent lite flau smak i munnen. Jonas Gahr Støre har heldigvis avfeid å legge ned veto - da kunne vi like gjerne ha meldt oss ut. Men den politiske signaleffekten som ligger i å skrive seg inn i en fotnote for å markere offisiell motstand mot NATOs rakettskjold på Balkan, er likevel svært alvorlig og har blitt møtt med overraskelse og forargelse blant våre allierte.
Fremdeles hevder Norge hardnakket at noen få raketter som kun skal brukes i forsvarsøyemed dersom noen skulle finne på å avfyre en missil mot Bucuresti eller Athen, vil trigge et våpenkappløp med Russland. Og dermed heller Norge bensin på bålet til Russlands egen argumentasjon og virkelighetsforståelse. Det er en spesiell situasjon at Norge velger å dele virkelighetsforståelse med Russland fremfor med våre 25 NATO-allierte.
Men heldigvis er Norge et lite land. Når stormaktene setter seg på oss, så backer vi unna. Derfor blir det sannsynligvis enighet på NATO-toppmøtet om å gi klarsignal for et rakettskjold på Balkan. Kanskje vil NATO også gi klarsignal for medlemskap for Albania, Kroatia og Makedonia - bare de blir enige om hva landet Makedonia skal hete. I dette spørsmålet er det grekerne som er vriene og vrange og mener at de selv har hatt copyright på navnet "Makedonia" siden Alexander den Stores tid. Her kan kanskje Norge med sin rakettskjoldmotstand likevel spille en konstruktiv rolle: Hellas får rakettskjold mot at Makedonia blir medlem. Og om ikke "Republikken Makedonia", så ihvertfall "Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia", eller FYROM, som det også kalles, etter den engelske forkortelsen.
Det går mot et historisk toppmøte i Bucuresti. Afghanistan og Kosovo er selvsagt viktige saker på sakskartet, som det alltid er, og ukrainske og georgiske medlemskapsambisjoner blir også et tema. Men det store veiskillet i Bucuresti handler om solidaritet med Balkan. Forhåpentligvis vil Bucuresti-toppmøtet bli husket som det møtet der NATO sa ja til rakettskjold og ja til tre nye medlemsland fra Balkan.