Når systemet er viktigere enn menneskene

Plutselig kommer politiet på døra. Skrekken lammer hele kroppen. Barn og deres foreldre rives opp av senga. Neste stopp er Trandum. Så Gardermoen. Om kort tid er venner, jobb, lokalmiljø og alt de kjenner som er godt og nært, plutselig hundrevis av mil unna. Tilbake står venner, klassekamerater, naboer, kollegaer -- ja, hele lokalsamfunn -- i sjokk. Med ett er alt forandret.

Gang på gang skjer det. Velintegrerte innbyggere som har bodd i Norge i en årrekke -- som har etablert seg i dette landet og skaffet seg jobb, fått seg venner og etablert nettverk, stiftet familie og fått barn -- blir møtt av statens maktapparat som kommer for å håndheve stortingsflertallets regelverk. Barn som har begynt på norsk skole og som ikke kjenner noe annet land enn Norge, blir møtt av svartkledd politi som setter forskrekkede unge mennesker på fly til en ukjent fremtid i et ukjent land. Stortingets flertall har vedtatt at hensynet til å begrense innvandring fra land utenfor EØS må gå foran menneskelige hensyn. Systemet er viktigere enn menneskene.

Over hele landet finnes det slike eksempler på familier som er godt integrerte, som har bodd i Norge i årevis, som har barn som er vokst opp i dette landet, og som er godt likt og ønsket i sitt lokalsamfunn; men som plustelig blir ført bort og sendt vekk. Venner protesterer. Kollegaer protesterer. Naboer protesterer. Hele lokalsamfunn protesterer. Ja, til og med ordførere protesterer -- uavhengig av politisk farge -- selv om de har sørgelig lite makt til å gjøre noe i slike tilfeller. Noen kommuner går til og med til rettsak mot staten. Men regelverket er klart. Domstolene må forholde seg til regelverket som et flertall på Stortinget har vedtatt. Systemet er viktigere enn enkeltmennesket, fordi Stortinget har sagt det.

På søndag ble Thien Thi Vo sendt ut av landet. Hun har bodd i Norge i tolv år. Hun har ett barn som er gravlagt i Nittedal. Tre andre barn er født i Norge og kjenner bare Norge som sitt hjemland. Nå er de på ukjente marker, uønsket av staten Norge. Tilbake står et sjokkert lokalsamfunn, som ikke klarer å tro at det er sant. Blant de mange som har engasjert seg er både ordføreren og varaordføreren i Nittedal. Det er prisverdig. De har møtt opp i retten og gjort det de kan for å hjelpe sin sambygding; men dessverre, foreløpig, til ingen nytte.

Det er en menneskelig tragedie som utspiller seg i Nittedal, men det er viktig å være klar over at dette ikke er noe unntak. I skrivende stund kjempes lignende kamper for kjære og elskede sambygdinger i Rjukan, Tromsø og andre steder i vårt langstrakte land. Det kan ofte være langvarige kamper, men med svært få unntak bærer kampene preg av en oppholdende strid mot en utenlendingspolitisk overmakt som med tjenestelig lojalitet hever seg over enkeltmenneskenes skjebner og sørger for at systemet fungerer slik stortingsflertallet har ønsket.

Noen vil sikkert huske Ashok Jegatiswaran, den unge lørenskoggutten som en tidlig morgen ble vekket av politi som sendte ham avgårde til det som den gang var et borgerkrigsherjet Sri Lanka. På tross av at klassekameratene og lokalsamfunnet reiste seg opp i protest, på tross av tverrpolitisk støtte fra kommunen, og på tross av at Lørenskog kommune kjempet en innbitt kamp mot staten så langt de kunne i rettssystemet for å få sin sambygding tilbake, så hjalp det ikke. Hva som har skjedd med Ashok siden, vet jeg ikke. Og jeg vet ikke hva som skjer med Thien.

Men det jeg vet med sikkerhet, er at slike saker vil komme igjen og igjen helt til Stortinget endrer regelverket. Det vil bare skje når velgerne stemmer på partier som ønsker en mer human innvandringspolitikk.

Én kommentar

Birgitte

09.10.2012 kl.09:59

Stemmer på et parti som ønsker en mer human innvandringspolitikk? Mener du Frp.....

Skriv en ny kommentar

hits