Ja til deltakelse og innflytelse
På Venstres landsmøte 24.-26. april skal partiet på nytt ta stilling til spørsmålet om norsk EU-medlemskap. Det skjer bare halvannen måned før nærmere en halv milliard mennesker fra 27 land går til urnene for å stake ut den politiske retningen i Europa for de neste fem årene. Utfallet av Europaparlamentsvalget 7. juni kommer til å merkes også i den norske hverdagen. Dessverre vil norske borgere stå uten representasjon i Europas eneste overnasjonale folkevalgte forsamling også i neste periode.
Vi lever i en tid hvor krisene forlengst har sluttet å respektere landegrensene. Klimakrisen og finanskrisen skriker etter overnasjonale løsninger. Og EU er den arenaen i Europa hvor de felles løsningene finnes. Men EU i hverdagen handler også om hvordan tjenestehandelen skal reguleres, om hvilke opplysninger teleoperatører skal pålegges å lagre om vår telefonbruk, om hvordan posttjenestene skal organiseres, om hvilke kjemikalier og tilsetninger som skal være tillatt i produkter og hvilke som ikke skal være tillatt.
Dette er bare noen av sakene som opptar meg og sikkert ganske mange andre nordmenn. Felles for disse er at beslutningene fattes av EUs folkevalgte på vegne av 500 millioner EU-borgere, men også - gjennom EØS-avtalen - på vegne av nesten 5 millioner nordmenn som står uten representasjon.
Den 7. juni går de liberale partiene i EU til valg på et felles manifest for å verne om europeiske borgeres personvern, stimulere til mer forskning og økt kunnskapsspredning, reformere finanssystemet, skape en bærekraftig og sterk lavutslippsøkonomi, åpne grensene for en friere verdenshandel og mer arbeidsinnvandring til Europa, og styrke EUs rolle som humanitær stormakt.
Jeg håper de lykkes med å få gjennomslag, for målene er de samme som Venstre kjemper for i Norge. Men de fleste av disse oppgavene kan ikke løses innenfor nasjonalstatens grenser, og det er nettopp derfor jeg og stadig flere Venstre-medlemmer ønsker at Norge skal bli medlem av EU. I stedet for å stå utenfor og observere hva EU gjør i håp om at de gjør som vi ønsker, vil vi være med innenfor og påvirke, og kjempe sammen med likesinnede for å få gjennomslag for liberale verdier. For det er ofte i Europaparlamentet, og ikke i Stortinget, at den reelle kampen om vår fremtidige hverdag står.
I det store og hele har EØS-avtalen tjent Norge godt. Den har blant annet sikret norske økonomiske interesser og norske arbeidsplasser, gitt norske borgere økt frihet og flere valgmuligheter, og bidratt til en sterkere miljølovgivning i Norge. Men selv om resultatene ofte er gode, er det likevel noe veldig ubehagelig ved å ikke få være med når våre felles regler utformes. Det gjør at regelverket noen ganger ikke blir like godt som det kunne ha vært, og det gjør at viktige stemmer ikke blir hørt, slik at beslutningene som fattes noen ganger får uheldige og uante konsekvenser på lokalplan.
I lengden er det vanskelig for en liberaler å leve med å være passiv mottaker av løsninger uten mulighet til å være tilstede der løsningene utformes og beslutningene tas. Det liberale ja til EU er ikke et ja til et EU som står stille, men til et EU som er i bevegelse. Vi kan velge om vi vil gå i front og bestemme retningen, eller stille oss bakerst og dilte etter.
Av hensyn til vårt eget demokrati og til ønsket om å påvirke nasjonal og internasjonal politikk i liberal retning, bør Venstre si ja til norsk EU-medlemskap.
Vi lever i en tid hvor krisene forlengst har sluttet å respektere landegrensene. Klimakrisen og finanskrisen skriker etter overnasjonale løsninger. Og EU er den arenaen i Europa hvor de felles løsningene finnes. Men EU i hverdagen handler også om hvordan tjenestehandelen skal reguleres, om hvilke opplysninger teleoperatører skal pålegges å lagre om vår telefonbruk, om hvordan posttjenestene skal organiseres, om hvilke kjemikalier og tilsetninger som skal være tillatt i produkter og hvilke som ikke skal være tillatt.
Dette er bare noen av sakene som opptar meg og sikkert ganske mange andre nordmenn. Felles for disse er at beslutningene fattes av EUs folkevalgte på vegne av 500 millioner EU-borgere, men også - gjennom EØS-avtalen - på vegne av nesten 5 millioner nordmenn som står uten representasjon.
Den 7. juni går de liberale partiene i EU til valg på et felles manifest for å verne om europeiske borgeres personvern, stimulere til mer forskning og økt kunnskapsspredning, reformere finanssystemet, skape en bærekraftig og sterk lavutslippsøkonomi, åpne grensene for en friere verdenshandel og mer arbeidsinnvandring til Europa, og styrke EUs rolle som humanitær stormakt.
Jeg håper de lykkes med å få gjennomslag, for målene er de samme som Venstre kjemper for i Norge. Men de fleste av disse oppgavene kan ikke løses innenfor nasjonalstatens grenser, og det er nettopp derfor jeg og stadig flere Venstre-medlemmer ønsker at Norge skal bli medlem av EU. I stedet for å stå utenfor og observere hva EU gjør i håp om at de gjør som vi ønsker, vil vi være med innenfor og påvirke, og kjempe sammen med likesinnede for å få gjennomslag for liberale verdier. For det er ofte i Europaparlamentet, og ikke i Stortinget, at den reelle kampen om vår fremtidige hverdag står.
I det store og hele har EØS-avtalen tjent Norge godt. Den har blant annet sikret norske økonomiske interesser og norske arbeidsplasser, gitt norske borgere økt frihet og flere valgmuligheter, og bidratt til en sterkere miljølovgivning i Norge. Men selv om resultatene ofte er gode, er det likevel noe veldig ubehagelig ved å ikke få være med når våre felles regler utformes. Det gjør at regelverket noen ganger ikke blir like godt som det kunne ha vært, og det gjør at viktige stemmer ikke blir hørt, slik at beslutningene som fattes noen ganger får uheldige og uante konsekvenser på lokalplan.
I lengden er det vanskelig for en liberaler å leve med å være passiv mottaker av løsninger uten mulighet til å være tilstede der løsningene utformes og beslutningene tas. Det liberale ja til EU er ikke et ja til et EU som står stille, men til et EU som er i bevegelse. Vi kan velge om vi vil gå i front og bestemme retningen, eller stille oss bakerst og dilte etter.
Av hensyn til vårt eget demokrati og til ønsket om å påvirke nasjonal og internasjonal politikk i liberal retning, bør Venstre si ja til norsk EU-medlemskap.
Erlend Sand
28.apr.2009 kl.12:08