Da Beijing var OL-kandidat for åtte år siden, lovet kineserne at de ville bruke OL til å åpne landet mot resten av verden og gjøre mer for å bedre landets menneskerettighetsstatistikk. Denne uka kom Amnesty International ut med en ny rapport som viser at Kina har gått tøffere til verks mot regimekritiske røster etter som OL kommer stadig nærmere. Etter den brutale fremferden mot demonstrantene i Tibet, har stadig flere tatt til orde for ulike former av boikott av OL. Det synes IOC-medlem Gerhard Heiberg er "høl i hue".

Det finnes mange grunner til å få en vond smak i munnen på tanken om at OL skal arrangeres i Beijing denne sommeren. Sportslig sett vil de nok sikkert bli en stor suksess. Men det er et dystert bakteppe som ligger utenfor OL-arenaene i Beijing:

• Omfattende begrensninger på ytringsfrihet og tilgang på informasjon
• Systematisk og brutal forfølgelse av regimekritiske røster
• Utstrakt bruk av vilkårlige fengslinger, tortur og dødsstraff
• Systematisk undertrykkelse og diskriminering av minoriteter slik som uigurene i Nordvest-Kina og tibetanerne

I internasjonal sammenheng, har Kina bidratt til å finansiere folkemordet i Darfur, lukket øynene for den brutale nedslaktingen av munker i Burma i fjor, og står for en konstant trussel mot øylandet Taiwan utenfor den kinesiske kysten.

Og i selve OL-byen Beijing er mer en halvannen million mennesker tvangsflyttet i anledning Lekene, og egne OL-lover og dekreter er innført for blant annet å øke den statlige kontrollen med frivillige organisasjoner, forby enhver form for offentlig protest, og rydde gatene for "uønskede mennesker" (hjemløse, tiggere, psykisk syke etc.).

Lederen i den amerikanske kongressen, Nancy Pelosi, har uttalt at Kina aldri burde blitt tildelt OL, og har garantert støtte fra mange i det. Men når OL først skal arrangeres i verdens største diktatur er spørsmålet hvordan man skal gjøre det beste ut av det. I 1980 boikottet en rekke vestlige land, deriblant Norge, sommerlekene i Moskva. Resultatet var en enorm propagandaseier for kommunistregimet, hvis representanter håvet inn medaljer i alle valører. Nei, da er Jesse Owens fire gull foran øynene til Adolf Hitler å foretrekke. En idrettsboikott av OL i Beijing vil neppe bidra til annet enn god samvittighet og kommunistkinesisk jubelfest.

Men det finnes mange andre måter både å bruke og boikotte OL på. Av respekt for alle som lider av kommunistregimets undertrykking burde alle idrettsutøvere som drar til Beijing i august forventes å i alle fall sette seg inn i det som foregår utenfor OL-arenaene. IOC har et beinstrengt regelverk mot politiske ytringer under Lekene, men både før og etter, i intervjuer og i møte med fans, bør idrettshelter fra alle deltagende nasjoner bidra til å rette fokus på det som skjer innenfor det glansbildet som Kina vil forsøke å selge til resten av verden.

Vel så viktig er imidlertid det som skjer på tribunene. Storbritannias Prins Charles var tidlig ute med å erklære at han ville boikotte Beijing-OL ved å holde seg langt unna byen mens OL pågår. Det kongelige norske slott fulgte opp med å si at det ikke var aktuelt for de norske kongelige å følge Charles? eksempel. I Norge er OL idrettsfest, ikke politikk.

Men i takt med at bildene strømmer inn fra Tibet, og etter at Amnesty International la frem sin deprimerende rapport, har presset økt. Et samstemt Storting krevde onsdag at norske myndigheter bør holde seg unna OLs åpningsseremoni. Det vil være en liten og enkel markering, men den har stor symbolkraft om mange nok følger oppfordringen. For den samme debatten som pågikk i Stortinget på onsdag, pågår også i Europaparlamentet, i den amerikanske kongressen, og i nasjonalforsamlinger verden over.

Kina har invitert statsledere og regjeringsmedlemmer fra hele verden til å kaste glans over den storslagne åpningen som starter klokken åtte på kvelden på den åttende dagen i den åttende måneden i år to tusen og åtte. Og de har allerede reagert kraftig på kravene om politisk boikott av åpningsseremonien.

Det samme har IOC. Norges mann i den innerste av de olympiske sirkler uttaler at han er oppgitt over at politikere maser om menneskerettigheter og andre ting som er OL, IOC og Kina totalt irrelevant. - Jeg skjønner ikke sånn, sier Gerhard Heiberg.

Det gjør heller ikke Jens Stoltenberg, som var raskt ute med å avvise en norsk politisk boikott av OL, til manges store sjokk og skuffelse. Slottet på sin side har moderert seg til å stille seg avventende til situasjonen.

Da er det andre toner fra Brasils president Lula da Silva og Polens statsminister Donald Tusk som begge har gitt beskjed om at de ikke kommer til å være tilstede under OLs åpningsseremoni. Det samme har Tysklands forbundskansler Angela Merkel og den tsjekkiske presidenten Vaclau Klaus. Flere andre, deriblant Frankrikes president Nicholas Sarkozy, vurderer nå å følge etter.

Snøballen er i gang med å rulle. Politikk handler om å velge side. Kina eller verden, Jens? Vil du lukke øynene og late som ingenting, eller vil du stille deg sammen med dem som reiser seg opp i protest?