Stadig større deler av samfunnet settes under overvåking, alltid med gode hensikter. Det siste forslaget kommer fra Sikkertrafikk.no, som vil ta i bruk GPS til å overvåke alle biler alltid. Dermed vil det bli slutt på at råkjørere i trafikken slipper unna.

Det kan høres forlokkende ut. Men til hvilken pris? Forslaget krever at det bygges opp gigantiske databaser som kobler persondata  med nøyaktige stedsangivelser som beskriver hvem som befinner seg hvor til enhver tid. Verken en snartur ned til videosjappa eller en tur på hytta vil komme unna myndighetenes radar. Storebror ser deg. Alltid.

Forhåpentligvis vil de fleste mene at Sikkertrafikk.no sitt forslag er så ekstremt at det ikke blir noe av. Men en skal aldri ta noe for gitt. Hele tiden flyttes grensen for hvor stor grad av overvåkning folk flest er villig til å akseptere, så lenge hensikten er god.

Det er allerede total overvåkning på alle passeringer gjennom bomringen rundt Oslo. Folk aksepterer det fordi det er mer effektivt, både økonomisk og tidsmessig, enn den gamle ordningen med mulighet for myntinnkast. Det er kameraer i busser, på tog og snart på hvert gatehjørne, og folk aksepterer det fordi det bidrar til en følelse av økt trygghet. Og selv om det fortsatt er en gruppe som kjemper innbitt mot at datalagringsdirektivet skal bli tatt inn i norsk lov, er det mange som legger avgjørende vekt på at altomfattende lagring av trafikkdata fra mobiltelefon, internettbruk og lignende gjør det enklere for politiet å etterforske kriminelle forhold.

Alltid begrunnes mer overvåkning med gode intensjoner. Og for hver gang overvåkningen utvides, flyttes også grensen nærmere det totale overvåkingssamfunnet. Slik sett er det grunn til å rope et stort varsko mot Sikkertrafikk.no sitt forslag om totalovervåkning av alle norske biler.

Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. Sikkertrafikk.no må ikke lykkes i å få lagt ut enda en brostein.

Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv oppfordrer regjeringspartienes forhandlere til å si et endelig nei til at datalagringsdirektivet skal bli en del av norsk lov. Borgerinitiativet følger opp bloggstafetten mot datalagringsdirektivet fra i sommer.

Mandag 28.september møtes forhandlerne til Ap, SV og SP for å bli enige om regjeringens felles program for den neste fireårsperioden. Oppfølgeren til Soria Moria-erklæringen.

14.juli i år ble bloggstafetten mot datalagringsdirektivet lansert. Over 130 bloggere oppfordret partiene generelt og regjeringen spesielt om å ta stilling til EUs datalagringsdirektiv, og si et klart og tydelig nei til at direktivet skal bli norsk lov. I tillegg ble partiene oppfordret til å si ja til om nødvendig å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen for å stanse direktivet.

Av stortingspartiene har Venstre og SV programfestet å bruke reservasjonsretten mot direktivet. FrP og SP har landsstyrevedtak om det samme. KrF er mot direktivet, men vil se konsekvensene av å bruke reservasjonsretten. Høyre er ikke villig til å bruke retten, mens Ap ikke har tatt stilling til direktivet ennå.

En rekke partier utenfor Stortinget, organisasjoner og enkeltpersoner har tatt klart og tydelig stilling mot at direktivet blir en del av norsk lov, og oppfordrer regjeringen til ikke å ta direktivet inn i norsk lov. Siden januar 2008 har det eksistert ulike former for opprop, epostaksjoner, Facebook-grupper som alle er motstandere av datalagringsdirektivet.

I juni 2008 sa to av våre fremste jurister på europarett Finn Arnesen og Fredrik Sejersted ved senter for europarett, UIO, i en betenkning bestilt av IKT-Norge at det ved bruk av reservasjonsrett materielt sett synes å være svært beskjedne deler av EØS-avtalens Vedlegg IX som vil bli direkte "berørt". Samtidig sa regjeringens egen personvernkommisjon at de ikke kunne støtte en innføring av direktivet fordi grunnlaget for innføring av direktivet ikke er tilstrekkelig dokumentert.

Gjennom bloggstafetten tidligere i år og Borgerinitativet nå forener vi kreftene for å stå sterkere sammen. Vi synliggjør en uvanlig bred politisk allianse for personvern og mot datalagringsdirektivet. Alliansen strekker seg inn i regjeringspartiene.

Datalagringsdirektivet er et angrep på den retten hver og en av oss har til å beskytte vårt privatliv. Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet.

Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.

I februar i år ble det klart at EU-direktivet må innføres, etter at EF-domstolen avsa dom i saken Irland hadde anlagt mot EU-kommisjonen.

Vi som publiserer dette oppropet slutter oss til "Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv", og er enige i oppfordringen om å be be Ap, SV og SP gjennom regjeringsforhandlingene si et klart og tydelig nei til at EUs datalagringsdirektiv skal bli en del av norsk lov.

Dette verk av Per Aage Pleym Christensen, Lars-Henrik Paarup Michelsen, Carl Christian Grøndahl og Knut Johannessen er lisensiert under en Creative CommonsNavngivelse-Ingen Bearbeidelse 3.0 Norge lisens.

Regjeringen vil stenge alle landets ølkraner kl. to. Hensikten er å bekjempe utelivsbråk, og regjeringen viser f.eks. til Trondheim der det tilsynelatende har blitt så mye bedre etter de rødgrønne innskrenket skjenketiden. Det som er riktig for Trondheim, er riktig for hele landet. Eller?

I Skedsmo kommune ble skjenketiden utvidet fra kl. to til kl. tre i 2000, i første omgang som et prøveprosjekt. Tanken var at lengre åpningstider ville bidra til mindre kødannelser ved stengetid, og dermed mindre bråk. Prosjektet var vellykket, og ordningen ble permanent. Selv har jeg foreslått at Skedsmo skal søke departementet om unntak fra den statlige makstiden slik at vi kan forsøke enda lengre åpningstider. Dette ble dessverre nedstemt, men det var i alle fall kommunen selv som sa nei til å sette i gang.

For av alle ting som regjering og Storting holder på med, må må vel reguleringen av åpningstider for utesteder være noe av den mest unødvendige detaljestyringen som finnes. På hvilket grunnlag skal Bjarne Håkon Hanssen eller noen av de 169 stortingsrepresentantene fatte beslutninger om når det er rimelig at barene stenger i, for eksempel, Sør-Varanger kommune? Finnes det overhodet noen rasjonelle argumenter for at Stortinget ved bedre enn Sør-Varanger kommunestyre når skjenkestedene i Sør-Varanger kommune bør stenge? Og hvis Stortinget er så godt kjent i lokale problemstillinger og særtrekk i alle landets 430 kommuner, hvorfor kan de ikke også ta over jobbben med å bestemme skolekretsgrenser, barnehageopptak og bygging av idrettshaller? Hvorfor behøver vi egentlig kommuner? Hvis det er Stortinget som vet best, kan vel Stortinget bestemme alt.

Poenget er selvsagt at regjeringens forslag er et hån mot lokaldemokratiet. De rødgrønne må gjerne bruke flertallet sitt i Trondheim kommune til å begrense åpningstider i Trondheim kommune, men at det rødgrønne stortingsflertallet skal fortelle landets øvrige 429 kommuner at de må gjøre som Trondheim, er fundamentalt udemokratisk. Når man først skal gjøre noe med alkohollovgivningen, burde den rett og slett fjernet alle statlige åpningstidsbegrensninger. Så kan Trondheim gjøre som Trondheim vil, Sør-Varanger gjøre som Sør-Varanger vil, og Skedsmo gjøre som Skedsmo vil. Det er ikke sikkert de vil gjøre det samme.

Selv har jeg vært så heldig å bo en periode i Brussel hvor det er frie åpningstider. Der stenger barene når kundegrunnlaget er borte. Noen ganger stenger Ralphs kl. ett, andre ganger kl. seks, alt avhengig av etterspørselen. Det gir en jevn avvikling av kvelden, og det er aldri køer på vei hjem, verken inn i kebabsjapper eller inn i taxikøer. Brussel er i det hele tatt en mye bedre utelivsby enn Oslo, og etter min erfaring en mye tryggere utelivsby enn Oslo.

Det som ofte glemmes i norsk debatt, er at det store flertallet som går på byen, er der for å ha det hyggelig og gjør ikke en flue fortred. Det finnes noen som oppsøker bråk, og de vil være der uansett. Og de skal tas uansett. Men det hender også at bråk oppstår i alt tumulteret som oppstår når alle skal ut samtidig, alle skal spise kebab samtidig og alle skal ta taxi hjem samtidig. Det problemet løses ikke ved at alle utestedene stenger tidligere, snarere tvert om. Derfor blir løsningen med kortere åpningstider for å bekjempe bråk, en fullstendig kortslutning. Det vil være like mange bråkmakere som før, og kaoset ved stengetid kommer i alle fall ikke til å bli mindre.

Politiet argumenterer likevel med at tidligere stengetid fører til mindre bråk. Det kan diskuteres, for som påpekt finnes det ulike erfaringer. Men det er likevel svært bekymringsverdig at regjeringen legger avgjørende vekt på hva som er mest hensiktsmessig og effektivt for politiet når de vil gå inn og regulere vekk enkeltmenneskets frihet. Hva om stenging kl. to ikke fører til den forventede og ønskede bedringen? Hva er da neste skritt? Kl. ett? Kl. tolv? Eller hva med fullstendig portforbud kl. 23.00 i alle norske byer? Det er ingen tvil om at portforbud ville ført til en dramatisk nedgang i kriminalitet og bråk, men det er heldigvis ingen som har foreslått å gå så langt. Ennå.

Hvor skal så øltørste og festglade mennesker gjøre av seg når skjenkepolitimester Bjarne Håkon Hanssen kommer inn døra og sier "alle skal hjem"? Det kan synes som at mange er av den oppfatning at når baren stenger, drar folk hjem og legger seg. De som mener det, er neppe ofte å se på byenes vannhull.

Noen går hjem og legger seg allerede ved midnatt. Noen går hjem og legger seg kl. to. Uavhengig av når baren stenger. Noen går til og med hjem og legger seg i det baren stenger dørene sine. Men de som vil feste videre, de drar på nachspiel. Og jo tidligere baren stenger, jo flere er det som drar på nachspiel.

Folk kommer med andre ord ikke til å legge seg tidligere bare fordi at Stortinget har vedtatt det. Tidligere stengetid betyr flere nachspiel, mer støy og bråk i boligområdene, og mer drikking uten den kontrollen som ligger i skjenking på et utested.

Konklusjonen er at lovforslaget bommer totalt. Det er en innskjerpelse som Stortinget ikke burde ha noe med å gjøre, men det er også en innskjerpelse som ikke kommer til å gjøre ting det spor bedre.

Venstres Ola Elvestuen er blant dem som har kritisert regjeringens forslag sterkest, og har selv fått sterk kritikk tilbake. Magne Lerø beskriver Elvestuens skjenkeliberalisme som et sosialliberalt vrangbilde, og Atle Olav Sognli beskylder Venstre for å henfalle til skjenkepopulisme. Dem om det. Men de glemmer at folk flest er utrolig tilpasningsdyktige.

Selv om regjeringen ønsker en moralistisk utelivspolitikk hvor formålet er å få folk i seng før de egentlig vil, så kommer folk til å feste videre. Skål!

En av Venstres viktigste reformer for neste stortingsperiode er en velferdsreform som skal gjøre kommunene større og sterkere for å kunne tilby flere og bedre tjenester til sine innbyggere. I dag fikk jeg selv et møte med hvor smått ting kan være i dagens kommune-Norge.

Jeg skulle ha tak i Overformynderiet i en middels stor innlandskommune utenfor det sentrale Østlandet. Jeg ringte først det nummeret som jeg fikk tak i på portalen overformynderiet.no. Ved første forsøk var det intet svar. Da jeg ringte igjen litt senere, hørte jeg etter et drøyt minutt et lite klikk før jeg fikk svar ganske umiddelbart etterpå.

- <------> kommune. Hvordan kan jeg hjelpe deg?
- Hei, har jeg kommet til Overformynderiet?
- Nei, nå har du kommet til rådhuset, og han er ikke her. Du må ringe ham på mobiltelefon.

 Så fikk jeg altså mobiltelefonnummeret, og ringte straks til det. Der var det en kvinnestemme som svarte. Jeg stusset litt, for jeg hadde jo fått høre at Overformynderiet i denne kommunen var en mann.

- Hei, har jeg kommet til Overformynderiet nå?
- Nei -- mannen min er ute og jobber i hagen og så la han igjen mobiltelefonen her på kjøkkenbordet -- men vent litt, så skal jeg hente ham!

Et drøyt minutt senere:

- Hallo, ja.
- Hei, har jeg kommer til Overformynderiet nå?
- Ja, det stemmer.

Endelig! Dette er altså en middels stor kommune, og Overformynderiet består av en mann som jobber deltid for kommunen og har telefonvakt fra hagen sin. Kanskje noen burde tenkt tanken at det er på tide å dele en stilling med nabokommunen. Og når det er gjort, så kan man se etter alle andre ting man kan samarbeide om for å få en mer effektivisert kommuneforvaltning.

Da bør veien videre til kommunesammenslåing være relativt kort. Dagens selvopplevde erfaring med kommune-Norge gjorde meg ikke mindre overbevist om at landet trenger større kommuner.

I valgkampen har Arbeiderpartiet gjort Fremskrittspartiet til sin hovedmotstander, og forsøker å skape et inntrykk av at norske velgere har bare to valg: Jens eller Jensen. Kanskje det var derfor de ikke turte stille opp på søndagens dialogmøte med minoritetsungdom på Litteraturhuset. I innvandringspolitikken er det vanskelig å se forskjell på Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet.

Det siste året har regjeringen strammet kraftig inn på asylpolitikken i flere omganger, sist gang rett før sommeren for å slå hardere ned på mindreårige barn som kommer til landet. Avsløringer om uverdige forhold på ventemottak avfeies av ansvarlig statsråd med den iskalde kommentaren "de har seg selv å takke". Nylig har Norge begynt å returnere asylsøkere til Hellas, et land som behandler sine hunder bedre enn mennesker i nød. Selv ikke FNs advarsler og Helsingforskomitéens sterke kritikk mot regjeringens sjokkerende mangel på innsikt i situasjonen i Hellas, har fått regjeringen til å vike en tomme.

I integreringsdebatten tyr Arbeiderparti-folk til stadig mer fordomsfull og simplistisk retorikk. I vinter sidestilte tidligere statsråd Kartia Bekkemellem det uskyldige hodeplagget hijab med det ondskapsfulle torturinngrepet kjønnslemlestelse. Siden har Martin Kolberg prøvd å fiske stemmer ved å rope på et korstog mot radikal islam, Anniken Huitfeldt har definert alle innvandrermenn som likestillingsfiendtlige, som om det ikke fantes forskjell fra en innvandrermann til en annen.

Ikke rart at Arbeiderpartiet ikke ville stille med noen toppnavn på Venstre-kandidat Abid Rajas dialogmøte med minoritetsungdommen når Siv Jensen også var i salen. Det ville fort blitt en pinlig seanse å se Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet synge i kor fra panelet foran hundrevis av tilhørere og med pressen tilstede. Da var det mye enklere å sende AUF-ere som ikke forstår eller ikke vil forstå hva Arbeiderpartiet faktisk har gjort i regjering, og som klamrer seg fast i en naiv forestilling om at Soria Moria-lovnadene om en mer human innvandringspolitikk er blitt til realitet.

Ingenting symboliserer europeisk integrasjon og samarbeid bedre enn fraværet av grenseposter. Kanskje det er derfor Senterpartiets førstekandidat i Østfold, Per Kristian Skulberg, lengter tilbake til slik det engang var, før EF ble til EU, før Øst ble slått sammen med Vest, og før Schengen fjernet alle passkontrollene.

I år er det 20 år siden Berlinmuren falt. 9. november 1989 møttes Øst og Vest på hver sin side av den forhatte muren som var selve symbolet på delingen av Europa og den ufrihet den voktet om for dem som bodde på feil side. I dag er muren borte og kun noen enkle merker i veien markerer hvor den gamle grensen gikk. Andre steder er grensegjerder, piggtråd og passkontroll erstattet med enkle skilt som sier at nå har du kommet til Slovakia, på samme måte som grensen mellom Oppland og Akershus markeres med et enkelt veiskilt.

Senterpartiet vil ha slutt på denne passfriheten, ihvertfall i Norge og for nordmenn i Europa. Skulberg foreslår å sette opp passkontroll langs hele norskegrensen, på alle grenseoverganger mot Sverige og Finland, på alle havner og alle flyplasser. Hensikten er visstnok å stoppe "rumenere og andre kriminelle EU-borgere" (sic). Mot en slik retorikk, blir det nærmest et sidespor å nevne at det fortsatt er passtvang for rumenere i Norge, men det er likevel påfallende hvordan Senterpartiet gang på gang ikke lar fakta stå i veien for billige poenger når de debatterer EU.

I 1954 ble passkontrollen langs hele Norges landgrense med Sverige og Finland lagt ned. Da trådte Den nordiske passunionen i kraft. Etter at de nordiske landene ble med i Schengen-samarbeidet, kan nordmenn etter den siste utvidelsen nå reise passfritt i hele 24 europeiske land. Og innbyggere i 24 land kan komme til Norge uten å måtte vise passet sitt.

Dette er Senterpartiet motstandere av, fordi de mener det fører til økt kriminalitet. Angivelig har Senterpartiet til hensikt å sette opp passkontroll for å stoppe mennesker som har kriminelle hensikter. Kanskje de har hentet inspirasjon fra amerikanske grensemyndigheter som tror at skjemaet som ber deg krysse av om hvorvidt du har tenkt å begå terrorhandlinger på amerikansk jord, hindrer terrorister å komme inn i USA.

Passkontroll langs svenskegrensen vil selvsagt by på noen utfordringer. Senterpartiet skal løse køproblematikken ved å bygge ut mange nye filer ved grenseovergangene, og for å ikke skyve innbyggerne i eget valgdistrikt altfor langt fra seg, foreslår Skulberg å lage egne fast-track-filer for østfoldinger og andre som bor i grensefylker. Nå hører det med at omtrent  halvparten av Norges befolkning bor i grensefylker, og det er gjerne de som bor i grensefylkene - og ikke de som bor f.eks. på Vestlandet - som står for de aller, aller fleste norske passeringene over grensa på land. Men det kommer nok en og annen sogning og telemarking over grensa også, og de skal vel da stelle seg i kø sammen med tyske bobilturister og "rumenere og andre kriminelle". I alle fall på vei tilbake til Norge. Det spørs vel om svenskene har like stor sans for å gjøre forskjell på om det er østfoldinger, telemarkinger eller dansker eller nederlendere som passerer passkontrollen på svensk side.

Det sier seg selv at dette kommer til å koste enorme summer - i oppbygging av nye grensekontroller og ikke minst i form av betjening av grensepostene og overvåking av hele Norges landgrense mot Sverige og Finland. I tillegg kommer passkontroll på flyplasser og havner, men det blir småpenger i forhold til grensekontrollen på land. Det skal bli interessant å se hva slags tilbud Senterpartiet vil kutte i, for å få råd til å bygge Festning Norge.

Det største kostnaden vil likevel havne på deg og meg og alle som reiser utenlands en gang i blant eller enda oftere enn det. Passkontroll koster tid og penger, i form av køer, forsinkelser og irritasjon. Men enda større er den kostnaden som vi må betale gjennom den fysiske og psykiske adskillelsen som Senterpartiet ønsker å sette opp mellom Norge og våre naboland og resten av Europa.

55 år etter at grensepostene mellom Norge og Sverige ble revet ned, er grenseposter en saga blott i store deler av Europa. 20 år etter at jublende østtyskere og vesttyskere gikk løs på den forhatte Berlinmuren med bare nevene, vil Senterpartiet mure Norge inne.

At Skulberg er kandidat i nettopp grensefylket Østfold, som er vertskap for hovedfartsåren ut av landet, gjør ikke forslaget mindre absurd. Forhåpentligvis vil østfoldingene huske utspillet om Festning Norge også helt frem til valgdagen, og sørge for at landet slipper fire år med Skulberg på Stortinget. Østfoldinger som ønsker et åpent Norge og et Europa som er åpent for nordmenn, og som mener at kriminalitet må møtes med politi og ikke passkø, kan klikke seg videre her.

Personvern er en grunnleggende verdi i et demokrati. Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet.

Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.

Vi krever at regjeringen sier ifra nå før valget om de vil gjøre datalagringsdirektivet til norsk lov eller ikke. Å ikke ta stilling, slik regjeringen har gjort i over tre år, er det samme som stilltiende aksept.

Følgende støtter saken og har samme eller et lignende innlegg på sin blogg:
Lars-Henrik Paarup Michelsen, 2.kandidat - Hordaland Venstre
Mads Munthe-Kaas, Bergen Venstre
Carl Christian Grøndahl, Bergen Venstre
Vox Populi; Blogger Knut Johannessen
Virrvarr; Blogger Ida Jackson
Per Aage Pleym Christensen, Liberaleren
Even Sandvold Roland, evensr/#drittunge
Torstein Dahle, Partileder Rødt
Robert Sørensen, www.teknonytt.com
Boye Bjerkholt, Leder Skedsmo Venstre
Runar Mæland, ungdomskandidat Hordaland Venstre
Jonas Eilertsen, 1. nestleder Unge Venstre
Tanketom, Andreas H. Opsvik
Jon Lien, master på Politisk Økonomi
Svein Ølnes, It-forsker & bonde
Stian Skår Ludvigsen, Bergen Venstre
Vampus, Blogger Heidi Nordby Lunde
Bjørn Magne Solvik, Høyre-mann i Nordkapp
Erlend Sand, Leder Europeisk Ungdom
Bjørn Stærk, Blogger
Den tredje vei, Unge Venstre valgkampanje 2009

Du kan bli med ved å bruke denne teksten eller en variant av den på egen nettside. Du kan også støtte saken ved å spre budskapet på twitter, facebook, origo eller andre nettsteder du anser som relevante. Du kan også snakke med folk du møter på jobben, hjemme, på kafe og i ferien. Du bør også signere oppropet mot EUs datalagringsdirektiv, melde deg inn i facebookgruppa mot direktivet og støtte liberalerens epostkampanje.

Dersom du vil lære mer kan du starte med EMK artikkel 8 og Reservasjonsrett EØS


"Regjeringa må ta stilling nå - si nei til datalagringsdirektivet!" er publisert med lisensen Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Norway License. I korthet betyr det at du fritt kan bruke denne teksten (til og med gjøre endringer) på egne sider, så lenge du bruker samme lisens og lenker tilbake til denne siden

Frp har med rette fått mye tyn for sitt forslag om å sende asylsøkere til Afrika, men det har vært langt mindre støy rundt regjeringens nylig vedtatte instruks om å returnere flyktninger tilbake til Hellas, i henhold til Dublin II-forordningen. BBC kunne søndag kveld gi et skremmende innblikk i hvordan flyktninger behandles av gresk politi.

Det er nemlig ikke uten grunn at FNs høykommissær for flyktninger advarer sterkt mot å returnere flyktninger til landet lengst sør på Balkanhalvøya. Advarselen kunne neppe blitt bedre understreket enn TV-bildene som viser gresk politi når de utstyrt med bulldosere river i stykker og deretter brenner opp de enkle skurene som flere hundre flyktninger bodde i utenfor havnebyen Patras. Kun et sanitærtelt og en provisorisk moské ble spart.

Det er nesten så en ikke kan tro det, men sånn behandles altså flyktninger i Hellas, og hit mener regjeringen det er helt okay å sende folk. Den norske Helsingforskomité har tidligere vært ute og anklaget regjeringen for "sjokkerende mangel på innsikt i situasjonen i Hellas". Hvis det er mangel på innsikt som er problemet, så bør kanskje den siste hendelsen i Hellas være nok til at instruksen til UDI tas opp til ny vurdering.

For de rødgrønne kan virkelig ikke mene at det fortsatt er uproblematisk å returnere flyktninger til Hellas?

I dag kom nyheten om at President Obama støtter en uavhengig stat i det nåværende okkuperte Vest-Sahara. Dette er et markert brudd med den tidligere administrasjonen som åpnet for indre selvstyre innenfor et fortsatt marrokansk-kontrollert Vest-Sahara.

I Norge har Venstre, SV og Senterpartiet - i tillegg til samtlige ungdomspartier - krevd anerkjennelse av Vest-Sahara som en egen stat, men har foreløpig ikke fått gjennomslag. Den sahrawiske arabiske demokratiske republikken er i dag anerkjent av 43 stater, hovedsaklig afrikanske, og er fullt medlem av Den afrikanske union. Ytterligere 34 stater har trukket tilbake sin anerkjennelse i påvente av den lovede folkeavstemningen som etter planen skulle finne sted i FN-regi i 1992, men som foreløpig ikke har blitt noe av pga. marokkansk motvilje.

I likhet med Norge, har verken USA eller noen av EUs medlemsland anerkjent Vest-Sahara, men i motsetning til Norge og EU, har USA utelukket produkter med opphav i de okkuperte områdene fra sin handelsavtale med Marokko. Det skyldes at utvinningen av Vest-Saharas rike fiske-og fosfat-ressurser skjer uten at den sahrawiske befolkningen får ta del av gevinsten. Det er per definisjon tyveri, og både norske og øvrige europeiske næringsinteresser har gjort seg skyldige i deltakelse i dette. Senest i mai i år overleverte SAIH og en rekke tilsluttede ungdomsorganisasjoner et opprop til utenriksdepartementet der det blant annet ble krevd stans i den norske plyndringen av Vest-Saharas naturressurser.

Nylig lovte utenriksminister Jonas Gahr Støre å doble bistanden til den sahrawiske befolkningen, hvorav en stor del er fordrevet til flyktningleire i nabolandet Algerie, til 11,9 millioner. Det er et populært tiltak både for sahrawiene og støttemiljøet rundt dem, men det betyr ingen ting i forhold til hva det ville betydd om Norge som første vestlige land anerkjente Vest-Sahara som egen stat.

Men er det noe en er blitt vant til i denne regjeringsperioden, er det at rødgrønn utenrikspolitikk består først og fremst i å unngå å tråkke folk på tærne. Og det er umulig å anerkjenne Vest-Sahara uten å tråkke minst ett land - Marokko - nokså kraftig på tærne.

Men av og til må utenrikspolitikk også bestå av det som er riktig, og ikke bare det som er nøytralt. Det har Obama skjønt. Kanskje det blir USA som blir første vestlige land til å anerkjenne Vest-Sahara?

Ifølge den islandske avisen Morgunblaðið planlegger statsminister Jóhanna Sigurdardóttir å overlevere en formell islandsk EU-søknad til EUs utenriksministre på et møte i Brussel 27. juli. EU-debatten i Alþingi fortsatte denne uka, og alle partier har fristilt sine representanter.

Sosialdemokratenes koalisjonspartner, Venstrealliansen, jobber for å få på plass en egen folkeavstemning før en eventuell søknad sendes inn. Det vil imidlertid forsinke prosessen betydelig, og statsministeren har uttalt at hun håper å få svar fra EU allerede i løpet av året og at folket uansett vil få sagt sitt i folkeavstemning når forhandlingene er over.

Det kreves kun et flertall på 32 av 63 representanter for å sende en søknad. Uformelle målinger viser at mellom 33-35 representanter vil stemme for å sende EU-søknad uten en forutgånde folkeavstemning. Allerede i neste uke kan Alþingi fatte beslutningen, og da vil Jóhanna Sigurdardóttir sette seg på flyet og dra til Brussel med en islandsk EU-søknad i kofferten i slutten av måneden.

Kanskje det vil få fart på EU-debatten også her til lands?