Vekst krever nye transportløsninger

Bilkøer har blitt et dagligdags fenomen for mange på Romerike. Gjennom Lillestrøm sentrum snegler trafikken seg frem i rushtiden morgen og ettermiddag. En del av løsningen i en raskt voksende by er å forbedre veisystemet. Men det er bare en kraftig forbedring i kollektivtilbudet som kan sikre god fremkommelighet og et bærekraftig transportsystem i en fremtid der det bor dobbelt så mange innbyggere i Skedsmo som i dag.

Den fremtiden ligger mindre enn et par tiår unna, og utbygging av skinnegående kollektivtrafikk er krevende prosesser som tar lang tid. Det er grunnen til at Venstre og de øvrige partiene som utgjør flertallet i Skedsmo har lagt stor vekt på å planlegge bygging av en ny skinnegående kollektivstreng som forlenger Oslos t-bane fra Ellingsrud via Lørenskog sentrum, Ahus, Lillestrøm, Kjeller og videre inn på Grorudbanen. En slik baneløsning vil koble de største vekstområdene i Romerikes største kommuner sammen på en effektiv måte, sikre et raskt og moderne kollektivtilbud til store arbeidsplasser og studieplasser, og åpne et vell av nye transportmuligheter for innbyggere fra hele Romerike og Groruddalen gjennom et østlig knutepunkt for overgang mellom jernbane og t-bane ved Lillestrøm stasjon.

Ferdigstillelsen av en slik bane ligger mange år frem i tid, men nettopp derfor er det viktig at vi starter planleggingen allerede nå. I 2030 er det for sent å snakke om hvilke løsninger vi burde ha bygget mens vi hadde sjansen. Samtidig må vi løse de trafikale problemene på kort og mellomlang sikt, og vi må sikre at et stadig voksende Lillestrøm ikke kveles av saktegående gjennomgangstrafikk som hindrer trafikken som skal til sentrum.

Nettopp derfor er det satt i gang utredning av tiltak som skal forbedre kollektivtilbudet også på kort sikt, blant annet gjennom bedre fremkommelighet for buss gjennom Lillestrøm mot Kjeller og raskere og mer effektiv bussbefordring fra Skedsmokorset. Erfaringene fra Ruters forbedring av kollektivtilbudet i aksen mellom Lillestrøm og Kjeller, viser at folk ønsker å reise kollektivt bare tilbudet blir godt nok. Men fortsatt står bussene i samme kø som bilene, og en dedikert kollektivtrasé gjennom byen vil gjøre busstilbudet enda mer attraktivt.

Samtidig er det behov for å gjøre endringer i veisystemet slik at vi får en mer effektiv trafikkavvikling inn mot hovedveiene, og i størst mulig grad skjermer sentrum for gjennomgangstrafikk. En ny vei- og gatebruksplan for hele Lillestrøm-Strømmen-Kjeller-triangelet skal blant annet se på mulighetene for et nytt ringsystem.

Den sterke folkeveksten i Skedsmo og ellers på Romerike krever nye og bedre veier. Men det store løftet for økt fremkommelighet og en bedre trafikkhverdag for folk flest, kommer bare gjennom å etablere helt nye transportløsninger som gjør at biltrafikken ikke øker selv om folketallet gjør det. Vi må ta tak i de umiddelbare utfordringene vi står overfor, men klattvise forbedringer som løser dagens problemer er ikke nødvendigvis de beste løsningene for fremtiden. Derfor må vi ha to tanker i hodet på en gang: Vi må bedre dagens trafikksituasjon gjennom å forbedre busstilbudet og bygge nye veier, og vi må jobbe frem nye transportløsninger som skal sikre god fremkommelighet og et bærekraftig transportsystem for fremtiden.

Dette innlegget sto på trykk i Romerikes Blad 22. august 2013.

Veksten kan lande på Kjeller

På lørdag vil Venstres landsmøte ta stilling til to forslag fra Akershus Venstre. Det ene ber om en utredning av Forsvarets fremtidige behov for landingsstripe på Kjeller, og det andre ber om en utredning av en ny hovedsmåflyplass på Østlandet.

Bakgrunnen er at folketallet i Oslo og Akershus vil øke med mer enn 350.000 innbyggere frem mot 2030. Det er to ganger Trondheim by. Hvor folk skal bo og hvordan de skal komme seg til og fra jobb, er en av de store samfunnsutfordringene vi står overfor. Om vi skal klare å håndtere veksten på en bærekraftig måte, må vi bygge høyere og tettere og nærmere kollektivknutepunkter.

Midt mellom Lillestrøm og Kjeller, mellom Norges tredje største kollektivknutepunkt og et av Norges mest innovative kunnskapsmiljøer, ligger Kjeller flyplass. I 2004 foreslo Forsvaret å avhende flyplassen og realisere milliardverdiene som ligger i bakken. Siden den gang har en eim av usikkerhet hengt over flyplassens fremtid. Det byr på en rekke utfordringer.

For kommunen er det en kjempemessig byutviklingsmessig utfordring at det ligger en flystripe midt i byen, i et område som opplever en formidabel befolkningsvekst. For Kjeller-miljøet, med høyskolen, instituttene og kunnskapsbedriftene, legger flyplassen begrensninger på deres utviklingsmuligheter. Og for det sivile småflymiljøet som har base på Kjeller, medfører beliggenheten midt i byen at man må leve med strenge restriksjoner på antall flytimer og forbud mot både landingstrening og mørkeflyvning. I tillegg hindrer usikkerheten om fremtiden investeringer i ny og permanent infrastruktur, slik at hele den sivile flyvirksomheten er preget av midlertidighet.

Da småflyvirksomheten måtte flytte fra Fornebu og Gardermoen, fantes det ikke noe etablert alternativ. Redningsplanken ble Kjeller flyplass, som uten at det lå noen bevisst strategi til grunn, plutselig ble vertskap for en fjerdedel av all småflyaktivitet i Norge, og de facto ble ny hovedsmåflyplass. Men så lenge hovedsmåflyplassen for Østlandet befinner seg midt i en by, må småflymiljøet leve med begrensninger, usikkerhet og midlertidighet.

Forsvarets behov er styrende for fremtiden til flystripen på Kjeller. I dag vedlikeholdes F-16-flyene på Kjeller, men når disse flyene fases ut til fordel for  F-35, vil kanskje vedlikeholdet flyttes, og kanskje det uansett bør flyttes ut av byen. Men først og fremst trengs det forutsigbarhet for fremtiden. Derfor trenger vi en utredning som avklarer Forsvarets behov og også avveier det opp mot alternativ arealbruk.

For Kjeller flyplass er indrefileten i fremtidens byutvikling i et av Norges største pressområder. Her kan vi bygge en helt ny bydel, helt fra bunn av - uten at det går på bekostning av landbruksjord eller friluftsområder - med plass til 40.000 innbyggere, tusenvis av arbeidsplasser, grønne lunger og attraktive byrom. Her har vi mulighet til å ta unna en betydelig del av befolkningsveksten og legge til rette for at det innovative kunnskapsmiljøet på Kjeller får mulighet til å vokse. Det vil være et avgjørende viktig regionalt og nasjonalt bidrag til en god og bærekraftig vekst i hovedstadsregionen.

Men først og fremst trenger vi forutsigbarhet. Da må Forsvarets behov utredes, og vi må utrede hvor småflyene skal lande i fremtiden om veksten skal lande på Kjeller.

Tre grep for bærekraftig vekst


Romerike vokser raskt. I fjor var veksten på 5.000, og i 2030 er vi kanskje 100.000 flere romerikinger enn i dag. Veksten gir muligheter, men stiller oss også overfor noen grunnleggende utfordringer.

Tradisjonell boligbygging på Romerike er å spre eneboliger utover jorder og skogholt. Fortsetter vi slik, får vi mer bilbasert vekst ved allerede overfylte romeriksveier, og vil samtidig miste viktige deler av kulturlandskapet og noe av landets beste matjord. Det er ikke bærekraftig.

Skal vi lykkes med å ta imot veksten på en bærekraftig måte der vi sikrer god fremkommelighet og tar vare på de flotte friluftsområdene og store, sammenhengende åkrene som karakteriserer romerikslandskapet, må vi styre veksten inn mot de to romeriksbyene og langs skinnegående kollektivtrafikk.

Det betyr tre ting:
1. Vi må bygge tettere og høyere i byer og nær jernbaneknutepunkter.
2. Vi må si nei til nye utbygginger på jorder og i skogkanten.
3. Vi må bygge ut den skinnegående infrastrukturen.

Det første punktet innebærer sterk vekst noen få steder. For at det skal bli en god vekst, trengs  politisk lederskap som sørger for grønne lunger og trivelige byrom, at det er enkelt og trygt å bevege seg for gående og syklende, at gjennomgangstrafikken legges utenom sentrumsområdene, at kollektivtrafikken fremstår som et attraktivt alternativ og at det skapes gode arbeidsplasser nær der folk bor.

Det andre punktet innebærer å si nei til jordeiere og utbyggere som ønsker å bygge boliger utenfor vekstområdene. Vi verken bør eller trenger å bygge ned jordene eller inn i Marka og bynære skogholt.
 
Det tredje punktet innebærer nye spor og kryssingsspor som øker kapasiteten og hastigheten på jernbanen, men ikke minst: en helt ny skinnegående kollektivstreng som knytter Romerike til t-banen og gjør Lillestrøm til et østlig knutepunkt for overgang mellom jernbane og t-bane.

I jernbanen har Romerike allerede en suveren transportkorridor fra Lillestrøm inn mot sentrum av hovedstaden, men veldig mange av arbeidsreisene, skolereisene og fritidsreisene går ikke mellom Oslo sentrum og Romerike. De går mellom de små og store sentraene lokalt, og mellom Romerike og Oslos østlige bydeler.

En forlengelse av de to østlige t-banelinjene slik at de møtes i Lillestrøm, vil revolusjonere måten vi reiser på. Da vil den skinnegående kollektivtrafikken gå fra å være enkeltstående linjer som betjener stasjoner inn og ut av Oslo sentrum, til å bli et finmasket nett som gjør det enkelt å reise raskt og effektivt på kryss og tvers. Sammenkoblingen av t-bane og jernbane i Lillestrøm vil åpne et vell av nye transportmuligheter for Romerike og  hovedstadsregionen som helhet, enten du reiser fra Furuset til Gardermoen, fra Sørumsand til Ahus, fra Asker til Kjeller osv.

Disse tre hovedgrepene er avgjørende for om vi skal lykkes med en bærekraftig vekst på Romerike. Det vil kreve vanskelige politiske beslutninger og store samferdselsinvesteringer. Men alternativet er en fremtid med mer kø, lengre reisetid, mer forurensning, færre friluftsområder, dårligere bokvalitet og mindre lønnsomhet for næringslivet. Veksten gjør Romerike til mulighetenes region, men nøkkelen til virkelig suksess ligger i om vi klarer å gjøre veksten bærekraftig.

Dette innlegget sto på trykk i Romerikes Blad 4. april 2013.

Grønn portal til kulturbyen Lillestrøm

Når du går av toget på Lillestrøm stasjon og krysser Jonas Lies gate for å bevege deg opp i byen, er det lite som signaliserer at du har kommet frem til et spennende og dynamisk regionssentrum i en region med en kvart million innbyggere. Men nå starter arbeidet med å oppgradere byens inngangsport. Mellom Lillestrøm stasjon og Lillestrøm Kultursenter skal fremtidens grønne portal til kulturbyen Lillestrøm ligge.

På slutten av fjoråret vedtok kommunestyret å utvikle de såkalte kulturkvartalene langs Kirkegata for å gjøre området om til et attraktivt byrom med park, aktiviteter og kulturarenaer. Dette er et grep som vil innebære et betydelig løft, ikke bare for dette stasjonsnære området som i dag er tildels inngjerdet og tildels brukes som oppbevaringsplass for biler, men et løft for hele byen og regionen.

Enhver by med ambisjoner trenger kulturelle fyrtårn som gir byen egenart og gjør at den skiller seg ut. Lillestrøm Kultursenter og Akershus Kunstsenter er to slike fyrtårn i Lillestrøm sentrum. Men der førstnevnte har topp moderne lokaler, begrenses kunstsenteret av dårlig plass og en lite funksjonell utforming ved sitt nåværende tilholdssted nederst i Storgata.

Akershus Kunstsenter tiltrekker seg allerede kunstere fra hele verden, og tilfører Lillestrøm noe helt unikt som er med på å styrke Lillestrøms posisjon som en interessant destinasjon. Men kunstsenteret trenger nye og moderne lokaler slik at virksomheten får anledning til å vokse og utvikle seg, til glede for byens innbyggere så vel som besøkende.

I planene for utvikling av kulturkvartalene får Akershus Kunstsenter en prominent plass i byens inngangsport, beliggende midt i den nye byparken, som flankeres av et nytt multimediahus i Kirkegata 14 og Jonas Lies gate 5. Det gir mange spennende muligheter for samspill mellom ulike kulturaktører og for å skape aktiviteter både innendørs og utendørs.

Noen har prøvd å lage en motsetning mellom park og kunstsenter, og mellom park og multimediahus. For meg er ikke dette noen motsetning. Tvert imot så mener jeg at disse elementene forsterker hverandre.

Byparken skal være et sted for alle, med rom for alt fra skating til uteforestillinger til gode kunstopplevelser. En attraktiv bypark er en park hvor det skjer noe. Og når det som foregår innendørs spiller sammen med det som foregår utendørs, kan parken romme aktiviteter året rundt.

Slik kan vi skape mer liv i byen, pynte den opp, vise den frem for resten av verden, og føle en enda større stolthet over å tilhøre kulturbyen Lillestrøm, uansett hvor i regionen man bor.

Dette innlegget sto på trykk i Romerikes Blad 22. februar 2013.

Det handler om fred

Europa er midt i en dyp økonomisk krise, men befinner seg likevel i sin fredeligste periode noensinne. Det har ikke kommet av seg selv. Årets fredspristildeling til Den europeiske union er en anerkjennelse av EUs betydning for å sikre freden i Europa, og ikke minst en påminnelse om hvilken betydning det institusjonelle rammeverket som er bygget opp gjennom EU, har for å håndtere kriser og konflikter på det tidligere så krigherjede kontinentet.
 
Det startet med kull og stål, de viktigste ingrediensene i datidens krigføring. Bare fem år etter tidenes mest ødeleggende krig på det europeiske kontinentet, foreslo den franske utenriksministeren Robert Schumann i 1950 å plassere kull-og stålproduksjonen i de to erkefiendene Frankrike og Tyskland under en felles overnasjonal myndighet. Det skulle gjøre "enhver krig mellom Frankrike og Tyskland ikke bare utenkelig, men også umulig". Frankrike og Vest-Tyskland fikk følge av Italia, Nederland, Belgia og Luxemburg da Det europeiske kull-og stålfellesskapet ble etablert i 1951. Det var forløperen til det som i dag er EU.
 
Gjennom de seks tiårene som har gått, har EU-samarbeidet både blitt dypere og bredere. Da vest-europeiske diktaturer falt i Portugal, Spania og Hellas på 70-tallet, spilte EU en avgjørende rolle i transformasjonen til demokrati. Da jernteppet falt mellom Øst og Vest i 1989, rakk EU ut en hånd mot nye demokratier og bidro til å bygge opp stabile institusjoner og sementere en demokratisk utvikling. På Balkan har EU bidratt til å bygge broer mellom tidligere fiender etter den blodige oppløsningen av det tidligere Jugoslavia. I dag teller EU 27 medlemmer, og neste år blir Kroatia unionens 28. medlemsland.
 
Nettopp EUs rolle på Balkan understreker den betydningen EU fortsatt har som aktiv fredsaktør på det europeiske kontinent. Gjennom den gulroten som økonomisk samarbeid og løftet om medlemskap i EU utgjør, bidrar EU til forsoning mellom nasjonalistiske og religiøse motsetninger i det konfliktfylte vestlige Balkan. Kroatia blir medlem av EU til neste år, og flere andre tidligere jugoslaviske stater har status som kandidatland og vil kunne bli medlem i relativt nær fremtid. På samme måte som oppbygging av et felles marked og felles institusjoner har vevd de tidligere fiendene Frankrike og Tyskland sammen til et punkt hvor krig mellom dem ikke bare er utenkelig, men også umulig, spiller EU den samme rollen i dag på Balkan.
 
Når det nå stormer i EU pga. økonomisk tilbakegang, dramatiske kutt og store motsetninger mellom kriserammede land i sør og mer velstående land i nord, er det det institusjonelle fundamentet som EU har bygd opp, som holder landene sammen og som danner utgangspunkt for å finne frem til felles løsninger. Nettopp derfor er også tidspunktet for fredsprisen ideell. I et EU preget av økonomisk krise er fredsprisen en påminnelse om det unike byggverket som EU har blitt til gjennom seks tiårs utvikling, ofte med kriser i ulikt omfang som katalysator for stadig mer samarbeid på tvers av landegrensene. EU er grunnlagt i kjølvannet av den største krisen som noen gang har rammet vårt kontintent, den andre verdenskrig, og er i selve kjernen bygget med utgangspunkt i å håndtere kriser av større eller mindre omfang med demokratiske og fredelige virkemidler. EUs største suksess er at land som opp gjennom hele historien tidligere løste konflikter på slagmarken, nå løser konflikter ved å sitte rundt samme bord for å finne frem til felles løsninger.

Forpliktende overnasjonalt samarbeid, der land veves sammen i gjensidig avhengighet, slik at krig mellom landene ikke bare blir utenkelig, men også umulig, er den beste garantisten for fred. Det er ingen person eller organisasjon som har betydd så mye for varig fred i Europa som nettopp EU. Derfor er fredsprisen høyst fortjent. Samtidig er det også en viktig påminnelse, i disse turbulente økonomiske tider for Europa, om hva EU, i selve kjernen, egentlig handler om.

Dette innlegget sto på trykk i Ny Tid 2. november 2012.

Når systemet er viktigere enn menneskene

Plutselig kommer politiet på døra. Skrekken lammer hele kroppen. Barn og deres foreldre rives opp av senga. Neste stopp er Trandum. Så Gardermoen. Om kort tid er venner, jobb, lokalmiljø og alt de kjenner som er godt og nært, plutselig hundrevis av mil unna. Tilbake står venner, klassekamerater, naboer, kollegaer -- ja, hele lokalsamfunn -- i sjokk. Med ett er alt forandret.

Gang på gang skjer det. Velintegrerte innbyggere som har bodd i Norge i en årrekke -- som har etablert seg i dette landet og skaffet seg jobb, fått seg venner og etablert nettverk, stiftet familie og fått barn -- blir møtt av statens maktapparat som kommer for å håndheve stortingsflertallets regelverk. Barn som har begynt på norsk skole og som ikke kjenner noe annet land enn Norge, blir møtt av svartkledd politi som setter forskrekkede unge mennesker på fly til en ukjent fremtid i et ukjent land. Stortingets flertall har vedtatt at hensynet til å begrense innvandring fra land utenfor EØS må gå foran menneskelige hensyn. Systemet er viktigere enn menneskene.

Over hele landet finnes det slike eksempler på familier som er godt integrerte, som har bodd i Norge i årevis, som har barn som er vokst opp i dette landet, og som er godt likt og ønsket i sitt lokalsamfunn; men som plustelig blir ført bort og sendt vekk. Venner protesterer. Kollegaer protesterer. Naboer protesterer. Hele lokalsamfunn protesterer. Ja, til og med ordførere protesterer -- uavhengig av politisk farge -- selv om de har sørgelig lite makt til å gjøre noe i slike tilfeller. Noen kommuner går til og med til rettsak mot staten. Men regelverket er klart. Domstolene må forholde seg til regelverket som et flertall på Stortinget har vedtatt. Systemet er viktigere enn enkeltmennesket, fordi Stortinget har sagt det.

På søndag ble Thien Thi Vo sendt ut av landet. Hun har bodd i Norge i tolv år. Hun har ett barn som er gravlagt i Nittedal. Tre andre barn er født i Norge og kjenner bare Norge som sitt hjemland. Nå er de på ukjente marker, uønsket av staten Norge. Tilbake står et sjokkert lokalsamfunn, som ikke klarer å tro at det er sant. Blant de mange som har engasjert seg er både ordføreren og varaordføreren i Nittedal. Det er prisverdig. De har møtt opp i retten og gjort det de kan for å hjelpe sin sambygding; men dessverre, foreløpig, til ingen nytte.

Det er en menneskelig tragedie som utspiller seg i Nittedal, men det er viktig å være klar over at dette ikke er noe unntak. I skrivende stund kjempes lignende kamper for kjære og elskede sambygdinger i Rjukan, Tromsø og andre steder i vårt langstrakte land. Det kan ofte være langvarige kamper, men med svært få unntak bærer kampene preg av en oppholdende strid mot en utenlendingspolitisk overmakt som med tjenestelig lojalitet hever seg over enkeltmenneskenes skjebner og sørger for at systemet fungerer slik stortingsflertallet har ønsket.

Noen vil sikkert huske Ashok Jegatiswaran, den unge lørenskoggutten som en tidlig morgen ble vekket av politi som sendte ham avgårde til det som den gang var et borgerkrigsherjet Sri Lanka. På tross av at klassekameratene og lokalsamfunnet reiste seg opp i protest, på tross av tverrpolitisk støtte fra kommunen, og på tross av at Lørenskog kommune kjempet en innbitt kamp mot staten så langt de kunne i rettssystemet for å få sin sambygding tilbake, så hjalp det ikke. Hva som har skjedd med Ashok siden, vet jeg ikke. Og jeg vet ikke hva som skjer med Thien.

Men det jeg vet med sikkerhet, er at slike saker vil komme igjen og igjen helt til Stortinget endrer regelverket. Det vil bare skje når velgerne stemmer på partier som ønsker en mer human innvandringspolitikk.

Høye røster, lettvinte løsninger

I media har Folkets Røst gjentatte ganger tatt til orde for å styrke eldreomsorgen i Skedsmo kommune og etterlyst klarere prioriteringer. Det står i sterk konstrast til deres stemmegivning i kommunestyret. I kommunestyresalen har Folkets Røst verken bidratt til å styrke eldreomsorgen eller vist vilje til å synliggjøre noe alternativ.

Den 9. mai vedtok kommunestyret en strategi for helse-og omsorgstjenestene og en styrking av hjemmesykepleien og sykehjemstjenesten, mot Folkets Røst sine to stemmer. Folkets Røst fremmet heller ikke noe eget forslag som alternativ til det som ble vedtatt. 

I det påfølgende kommunestyremøtet, den 6. juni, fulgte Folkets Røst opp med å foreslå en rekke omfattende tiltak i forbindelse med behandlingen av budsjettrundskrivet for det kommende året. Dette ble i korte trekk nylig gjengitt av gruppeleder Bjørn Ødegaard og partileder Henrik Syvertsen i et leserinnlegg i RB.

Første punkt i forslaget er å innføre total ansettelsstopp i Skedsmo kommune. Det innebærer at når en ansatt slutter, så skal det ikke ansettes noen ny. Om sykepleieren slutter, blir stillingen stående ubesatt. Om legen slutter, blir det en lege mindre. Ved ansettelsesstopp er det tilfeldighetene som styrer hvor nedbemanningen tas. Bare i helse-og sosialsektoren i Skedsmo kommune er det i september måned utlyst 21,5 stillinger med søknadsfrist frem t.o.m. 1. oktober. I realiteten innebærer forlaget til Folkets Røst å kutte over 20 stillinger bare i helse-og sosialsektoren hver eneste måned. Det åpenbare og uunngåelige resultatet er en dramatisk reduksjon av både kapasiteten og kvaliteten på tjenestetilbudet til innbyggerne.

I et annet punkt foreslår Folkets Røst å avvikle seniortiltak som gjør det lettere for folk å stå lengre i arbeid. For øyeblikket har kommunen 70 ansatte som er mellom 62 og 67 år og som får 100% lønn for 80% arbeid. Dette bidrar til at kommunen holder på viktig kompetanse, samtidig som det bidrar til å holde kommunens pensjonsutgifter nede. Når en gjennomsnittlig ansatt går av med pensjon fra fylte 62 år, påløper det kommunen en ekstra pensjonskostnad på 274.000 kr per år frem til ordinær pensjonsalder. Til sammenligning koster seniortiltaket som Folkets Røst vil avvikle 80.000 kr per år. Det kan fort bli et dyrt "innsparingstiltak".

Men Folkets Røst nøyer seg ikke med å avvikle seniortiltak som stimulerer til at folk står lengre i arbeid. Folkets Røst vil også avvikle muligheten for at folk kan jobbe etter fylte 67 år. I hele Skedsmo kommune er det i skrivende stund snakk om 15 personer over 67 år, som ønsker å fortsatt bidra til samfunnet og som sitter på en kompetanse som kommunen etterspør. Disse vil Folkets Røst kvitte seg med.

I sum tegner dette et bilde av et parti som verken er opptatt av eldre i arbeid eller av eldre som trenger omsorg.

Eller et parti som tyr til enkle løsninger og gjerne setter i gang dramatiske kutt uten tanke for hvordan disse kuttene faktisk vil slå ut. For i virkeligheten finnes ikke de enkle løsningene. Handlingsrom til å bygge flere institusjonsplasser på Libos finner vi ikke ved å kutte stillinger i eldreomsorgen.

I Skedsmo jobber vi hele tiden for å få mest mulig tilbake for pengene vi bruker, slik at vi kan levere best mulig tjenester til befolkningen. For vi kan alltids bli bedre. Men det er bare ved å ha et stadig fokus på forbedring og lete etter bedre og smartere måter å løse oppgavene på, at vi skaper et handlingsrom for å gjøre mer. Det er ikke like enkelt, det tar litt lengre tid, og det er vanskelig å lage tabloide utspill av. Men det er det som funker, og som gjør at Skedsmo, tross alt, er en av landets mest effektive kommuner.

Hallen kommer på Slora

I juni vedtok kommunestyret at det skal bygges to-baners flerbrukshall på Slora. Samtidig skal det anlegges ny gangbro over elva og det omkringliggende området skal oppgraderes til park. Dette kommer i stedet for hall på Bråtejordet, men det er en løsning som til samme pris gir dobbelt så mye hallflate til glede for Skedsmo befolkning.

Dette er et ledd i en offensiv satsing på idretten som kommunestyret har gjennomført de siste årene. Løsningene har av og til blitt annerledes enn vi først hadde tenkt oss, fordi en trang kommuneøkonomi gjør at vi må få mest mulig ut av hver krone. Den nye Tærudhallen ble forsinket mens vi jobbet med å finne kostnadseffektive løsninger, men i januar åpnet det to nye hallflater på Skedsmokorset. I Lillestrøm kommer det denne høsten en ny hall ved Skedsmo videregående skole. Og på Strømmen starter snart arbeidet med å berede grunnen for en to-baners hall på Slora. Den kommer i stedet for en hall på Bråtejordet, men den er altså dobbelt så stor og gir mye mer idrettsaktivitet for pengene. Hallen skal stå ferdig innen utgangen av 2014 og da vil kommunen ha ti hallflater, dobbelt så mye som ved inngangen til 2012. Det er intet mindre enn en storstilt satsing på idrett, folkehelse og frivillig aktivitet!

Det forutsetter selvsagt at det løpet som er lagt for Slorahallen følges, og at hallen faktisk bygges. Den 29. august vedtok imidlertid formannskapet, med stemmene fra Høyre, Frp og KrF, å stoppe planene på Slora, og i stedet igangsette en ny prosess ved Strømmen stadion. Dette er de samme partiene som i juni ønsket en dyr og dårlig løsning på Bråtejordet med kun én hallflate, og som nå skaper ny usikkerhet ved å bringe frem et tredje alternativ langt på overtid. Dette skaper tvil om det i det hele tatt kommer en ny hall på Strømmen i nær fremtid. Det er en tvil som ingen er tjent med, og som kommunestyret bør feie til side når det møtes den 12. september.

Vedtaket i juni om å bygge hall på Slora ble fattet med knappest mulig flertall (V, Sp, SV, Ap), men det flertallet står likevel fast på at det er Slora-løsningen som er den beste både med tanke på kostnadsbildet, regulering, adkomst, eierforhold og fremdrift. Og i tillegg til selve hallen, som er dobbelt så stor som det opprinnelige alternativet på Bråtejordet, får vi en etterlengtet oppgradering av et sentralt område på Strømmen. Utviklingen av Sloraområdet vil være til glede for hele befolkningen, både de som vil bedrive aktiviteter på innsiden av hallen så vel som de som vil oppholde seg utenfor.

Investeringene må følge veksten

Folketallet i Norge passerte nylig fem millioner, og vil fortsette å vokse sterkt i de neste tiårene. Sterkest vil veksten være i og rundt de store byene. Det stiller oss overfor store utfordringer når det gjelder hvordan vi skal imøtekomme fremtidens transportbehov. Der etterkrigstidens samferdselspolitikk har vært preget av en oppholdende strid mot sentralisering, bør det viktigste oppdraget for fremtidens samferdselspolitikk være å tilrettelegge for bærekraftig vekst.

I Oslo og Akershus forventes folketallet å øke med opp mot 400.000 frem mot 2030. Hvis ikke dagens bilkøer bare skal bli lengre og lengre, må trafikkveksten tas med kollektive transportmidler, fortrinnsvis på egne, dedikterte traséer. Det krever betydelige investeringer i skinnegående løsninger.

Hovedpulsåren i det skinnegående transportnettet er jernbanen, og i hovedstadsregionen kommer det i løpet av de neste årene betydelige og etterlengtede kapasitetsøkninger på de mest trafikerte strekningene. Det er bra, men ikke nok. For vi trenger ikke bare gode forbindelseslinjer mellom Oslo og de store knutepunktene utenfor; vi trenger også attraktive kollektivløsninger for den lokale transporten fra de mest sentrale knutepunktene til de mindre.

I aksen mellom Oslo sentrum og Lillestrøm går det to jernbanelinjer. I tillegg går det gjennom Groruddalen to t-banelinjer som begge stopper rett før fylkesgrensen. Alle de skinnegående løsningene er bygget opp under transport av folk til og fra Oslo sentrum. Men selv om kollektivtrafikken og biltrafikken i stor grad fortsatt følger dette mønsteret, så er det et trafikkmønster som gradvis har endret seg de siste årene. Det er en utvikling som aktivt bør understøttes med utbygging av sentrumsområder og arbeidsplasser i Oslos nærområder, fordi et mer mangfoldig trafikkmønster vil bidra til en bedre utnyttelse av transportnettet.

I revidert Oslopakke 3 er t-bane til Ahus inne med planlagt byggestart 2018-2023. Det er et viktig grep som binder sentrale områder i Lørenskog, og ikke minst Akershus Universitetssykehus, til banenettet inn mot Oslo og viktige deler av sykehusets inntaksfelt. Men grepet er bare et halvt steg. Det er videre forbindelse til Lillestrøm som vil utløse det store trafikkgrunnlaget; ikke for reiser mellom Lillestrøm og Oslo sentrum, men for reiser til og fra andre steder langs strekningen, og for reiser som utnytter overgangsmulighetene mellom tog og bane, fra hele Romerike inn til Ahus, og fra Furuset og Lørenskog inn til Lillestrøm og Gardermoen. Neste steg bør deretter være videre forlengelse til Kjeller og sammenkobling med Grorudbanen. Da vil vi få et østlig knutepunkt for tog og bane i Lillestrøm, og et finmasket skinnegående kollektivnett som åpner et vell av nye, effektive transportmuligheter for innbyggerne i hele regionen.

Dette krever enorme investeringer som kommunene og fylkeskommunene ikke er i stand til å bære på egen hånd. I klimaforliket åpnes det for større statlige bidrag til store kollektivprosjekter i og rundt de store byene. Utvidelse av t-banen til Lillestrøm bør være et slikt prosjekt. For det er nettopp denne typen grep - utvikling av moderne kollektivløsninger i de største vekstregionene - som har størst effekt hvis vi som nasjon skal kunne møte befolkningsveksten på en bærekraftig måte.

En slik statlig satsing må selvsagt følges opp med klare krav til kommunene. Når det store fellesskapets ressurser brukes på utbygging av kostnadskrevende infrastruktur, må kommunene følge opp med fortetting langs både eksisterende og nye skinnegående kollektivakser. Når vi skal bygge nye boliger for fremtiden, må vi sørge for at de aller fleste av dem ligger i gangavstand til en jernbanestasjon eller t-banestasjon. Kommune, fylke og stat har et felles ansvar for å legge til rette for en slik utvikling.

I 2030 vil det bo 1,6 millioner mennesker i Oslo og Akershus. Innen den tid bør Lillestrøm ha blitt det østlige knutepunktet for sømløs overgang mellom tog og bane på et skinnegående transportnett i hovedstadsregionen som er vesentlig mer finmasket enn i dag. Da vil innbyggerne i 2030, på tross av at vi har blitt mange flere, raskt og effektivt kunne komme seg fra ett sted til et annet, veiene vil fortsatt ha plass til varetransport og andre som trenger å bruke bil, og vi vil fortsatt kunne beholde Marka og andre verdifulle friluftsområder som i dag, fordi vi har bygd bedre og tettere i Oslos randsone.

Det kommer til å koste mye, det kommer til å kreve betydelig statlig medfinansiering, og det må komme på bekostning av investeringer andre steder i landet der behovet er mindre prekært. Men hvis vi ikke gjør disse grepene, vil resultatet bli mer kø, mer lokal forurensning, økte utslipp av klimagasser, lengre reisetid, dårligere bokvalitet og mindre lønnsomhet for næringslivet i fremtiden. Hvis vi ønsker en bærekraftig vekst må de store samferdselsinvesteringene prioriteres dit hvor befolkningsveksten er størst.

Dette innlegget sto på trykk i Aften Aften, 27. juni.

Hall på Strømmen

I dagens Romerikes Blad står det at det går mot omkamp om hall på Strømmen. Jeg vil aller først berolige alle med at det blir en ny hall, så ingen skal være i tvil om det. I dagens avisoppslag kommer det imidlertid frem flere feilaktige opplysninger og det er vesentlig informasjon som er utelatt, så det er behov for en oppklaring om hva som er status i saken.

1. I vinter vedtok et enstemmig kommunestyre å bygge flerbrukshall i stedet for gymsal i tilknytning til den nye skolen på Bråtejordet. Et vesentlig moment i den saken var at det var økonomisk fornuftig å bygge idrettshall samtidig når man allikevel skulle bygge et kroppsøvingsareal, i stedet for å bygge gymsal først, og deretter bygge en hall et annet sted. Kostnadsestimatet for utvidelsen var i overkant av 20 millioner kr.

2. På grunn av begrensninger i reguleringen og helling i terrenget, viser videre utredning at flerbrukshallen må graves ned i bakken. Dette medfører at utvidelsen blir vesentlig dyrere. I Rådmannens budsjettrundskriv redegjøres det for en tilleggskostnad på 60 millioner for å utvide gymsalen til en fullverdig flerbrukshall. Det er en tredobling av det kostnadsestimatet vi opererte med i vinter. Rådmannen har derfor lagt frem et forslag om å gå vekk fra flerbrukshallprosjektet, og å bygge skolen med dobbelt gymsal. Rådmannen har ikke, slik det står i dagens RB, foreslått å bygge en hall et annet sted.

3. Vi trenger økt hallkapasitet på Strømmen, men 60 millioner for én hallflate er veldig mye penger når vi nylig har bygget en tobaners-hall til 45 millioner i Tæruddalen. Når vi også vet at behovene og ønskene i kommunen langt overstiger det vi har økonomisk rom for, så mener jeg at det vil være uansvarlig å bruke 60 millioner på én enkelt baneflate uten å sjekke ut alternativene.

4. På initiativ fra politisk ledelse i kommunen har vi derfor satt i gang en prosess for å se om vi kan finne en løsning som gjør at vi får mer igjen for pengene. Et av alternativene som vi har løftet frem, er å bygge en tobaners sandwichhall, tilsvarende Tærudhallen, på et egnet sted på Strømmen, i stedet for en hall i tilknytning til skolen på Bråtejordet. En slik sandwichhall er allerede ferdig prosjektert, kostnadsbildet er kjent, og hallen kan stå ferdig i løpet av 2014, altså uten forsinkelse verken på skolen eller hallen. Til en lavere pris, kan man da altså få dobbelt så mange hallflater. I tillegg får man også en dobbelt gymsal.

5. Det stedet som ser ut som det best egnede for en slik hall, med tanke på regulering, adkomst, eierforhold og fremdrift, er Slora. Det vil kreve noe opprydding i grunnen som vil gjøre kostnadene noe høyere, men fremdeles billigere enn alternativet på skolen. Og det vil fortsatt gi dobbelt så mange hallflater.

6. Dette er spilt inn til Idrettsrådet, og vi har forsøkt å ha en åpen dialog for å se på hvilke løsninger som er mulig å få til. Også Idrettsrådet har signalisert at de synes 60 millioner for én hallflate er for dyrt. Vi har et felles ansvar for å se hvordan vi kan få til en best mulig løsning for pengene. I samtaler med Idrettsrådet og med andre aktører i idretten, har vi også sett på hvilke andre muligheter vi har. Disse jobber vi med å sjekke ut frem mot kommunestyret 6. juni. Grunnen til at det haster, er at vi da må fatte endelig vedtak om hvilket byggeprogram vi skal gå videre med på skolen.

7. Hvis vi velger å ta ut hallen fra skolen, så må det være fordi vi har klart å finne en annen halløsning som gir oss minst like mange hallflater, eller flere, for mindre penger. Det blir en ny hall på Strømmen, uansett.

Les mer i arkivet » August 2013 » April 2013 » Februar 2013
Boye Bjerkholt

Boye Bjerkholt

33, Skedsmo

Varaordfører i Skedsmo kommune. Gruppeleder for Skedsmo Venstre.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

Jeg anbefaler

hits