Vekst krever nye transportløsninger

Bilkøer har blitt et dagligdags fenomen for mange på Romerike. Gjennom Lillestrøm sentrum snegler trafikken seg frem i rushtiden morgen og ettermiddag. En del av løsningen i en raskt voksende by er å forbedre veisystemet. Men det er bare en kraftig forbedring i kollektivtilbudet som kan sikre god fremkommelighet og et bærekraftig transportsystem i en fremtid der det bor dobbelt så mange innbyggere i Skedsmo som i dag.

Den fremtiden ligger mindre enn et par tiår unna, og utbygging av skinnegående kollektivtrafikk er krevende prosesser som tar lang tid. Det er grunnen til at Venstre og de øvrige partiene som utgjør flertallet i Skedsmo har lagt stor vekt på å planlegge bygging av en ny skinnegående kollektivstreng som forlenger Oslos t-bane fra Ellingsrud via Lørenskog sentrum, Ahus, Lillestrøm, Kjeller og videre inn på Grorudbanen. En slik baneløsning vil koble de største vekstområdene i Romerikes største kommuner sammen på en effektiv måte, sikre et raskt og moderne kollektivtilbud til store arbeidsplasser og studieplasser, og åpne et vell av nye transportmuligheter for innbyggere fra hele Romerike og Groruddalen gjennom et østlig knutepunkt for overgang mellom jernbane og t-bane ved Lillestrøm stasjon.

Ferdigstillelsen av en slik bane ligger mange år frem i tid, men nettopp derfor er det viktig at vi starter planleggingen allerede nå. I 2030 er det for sent å snakke om hvilke løsninger vi burde ha bygget mens vi hadde sjansen. Samtidig må vi løse de trafikale problemene på kort og mellomlang sikt, og vi må sikre at et stadig voksende Lillestrøm ikke kveles av saktegående gjennomgangstrafikk som hindrer trafikken som skal til sentrum.

Nettopp derfor er det satt i gang utredning av tiltak som skal forbedre kollektivtilbudet også på kort sikt, blant annet gjennom bedre fremkommelighet for buss gjennom Lillestrøm mot Kjeller og raskere og mer effektiv bussbefordring fra Skedsmokorset. Erfaringene fra Ruters forbedring av kollektivtilbudet i aksen mellom Lillestrøm og Kjeller, viser at folk ønsker å reise kollektivt bare tilbudet blir godt nok. Men fortsatt står bussene i samme kø som bilene, og en dedikert kollektivtrasé gjennom byen vil gjøre busstilbudet enda mer attraktivt.

Samtidig er det behov for å gjøre endringer i veisystemet slik at vi får en mer effektiv trafikkavvikling inn mot hovedveiene, og i størst mulig grad skjermer sentrum for gjennomgangstrafikk. En ny vei- og gatebruksplan for hele Lillestrøm-Strømmen-Kjeller-triangelet skal blant annet se på mulighetene for et nytt ringsystem.

Den sterke folkeveksten i Skedsmo og ellers på Romerike krever nye og bedre veier. Men det store løftet for økt fremkommelighet og en bedre trafikkhverdag for folk flest, kommer bare gjennom å etablere helt nye transportløsninger som gjør at biltrafikken ikke øker selv om folketallet gjør det. Vi må ta tak i de umiddelbare utfordringene vi står overfor, men klattvise forbedringer som løser dagens problemer er ikke nødvendigvis de beste løsningene for fremtiden. Derfor må vi ha to tanker i hodet på en gang: Vi må bedre dagens trafikksituasjon gjennom å forbedre busstilbudet og bygge nye veier, og vi må jobbe frem nye transportløsninger som skal sikre god fremkommelighet og et bærekraftig transportsystem for fremtiden.

Dette innlegget sto på trykk i Romerikes Blad 22. august 2013.

Veksten kan lande på Kjeller

På lørdag vil Venstres landsmøte ta stilling til to forslag fra Akershus Venstre. Det ene ber om en utredning av Forsvarets fremtidige behov for landingsstripe på Kjeller, og det andre ber om en utredning av en ny hovedsmåflyplass på Østlandet.

Bakgrunnen er at folketallet i Oslo og Akershus vil øke med mer enn 350.000 innbyggere frem mot 2030. Det er to ganger Trondheim by. Hvor folk skal bo og hvordan de skal komme seg til og fra jobb, er en av de store samfunnsutfordringene vi står overfor. Om vi skal klare å håndtere veksten på en bærekraftig måte, må vi bygge høyere og tettere og nærmere kollektivknutepunkter.

Midt mellom Lillestrøm og Kjeller, mellom Norges tredje største kollektivknutepunkt og et av Norges mest innovative kunnskapsmiljøer, ligger Kjeller flyplass. I 2004 foreslo Forsvaret å avhende flyplassen og realisere milliardverdiene som ligger i bakken. Siden den gang har en eim av usikkerhet hengt over flyplassens fremtid. Det byr på en rekke utfordringer.

For kommunen er det en kjempemessig byutviklingsmessig utfordring at det ligger en flystripe midt i byen, i et område som opplever en formidabel befolkningsvekst. For Kjeller-miljøet, med høyskolen, instituttene og kunnskapsbedriftene, legger flyplassen begrensninger på deres utviklingsmuligheter. Og for det sivile småflymiljøet som har base på Kjeller, medfører beliggenheten midt i byen at man må leve med strenge restriksjoner på antall flytimer og forbud mot både landingstrening og mørkeflyvning. I tillegg hindrer usikkerheten om fremtiden investeringer i ny og permanent infrastruktur, slik at hele den sivile flyvirksomheten er preget av midlertidighet.

Da småflyvirksomheten måtte flytte fra Fornebu og Gardermoen, fantes det ikke noe etablert alternativ. Redningsplanken ble Kjeller flyplass, som uten at det lå noen bevisst strategi til grunn, plutselig ble vertskap for en fjerdedel av all småflyaktivitet i Norge, og de facto ble ny hovedsmåflyplass. Men så lenge hovedsmåflyplassen for Østlandet befinner seg midt i en by, må småflymiljøet leve med begrensninger, usikkerhet og midlertidighet.

Forsvarets behov er styrende for fremtiden til flystripen på Kjeller. I dag vedlikeholdes F-16-flyene på Kjeller, men når disse flyene fases ut til fordel for  F-35, vil kanskje vedlikeholdet flyttes, og kanskje det uansett bør flyttes ut av byen. Men først og fremst trengs det forutsigbarhet for fremtiden. Derfor trenger vi en utredning som avklarer Forsvarets behov og også avveier det opp mot alternativ arealbruk.

For Kjeller flyplass er indrefileten i fremtidens byutvikling i et av Norges største pressområder. Her kan vi bygge en helt ny bydel, helt fra bunn av - uten at det går på bekostning av landbruksjord eller friluftsområder - med plass til 40.000 innbyggere, tusenvis av arbeidsplasser, grønne lunger og attraktive byrom. Her har vi mulighet til å ta unna en betydelig del av befolkningsveksten og legge til rette for at det innovative kunnskapsmiljøet på Kjeller får mulighet til å vokse. Det vil være et avgjørende viktig regionalt og nasjonalt bidrag til en god og bærekraftig vekst i hovedstadsregionen.

Men først og fremst trenger vi forutsigbarhet. Da må Forsvarets behov utredes, og vi må utrede hvor småflyene skal lande i fremtiden om veksten skal lande på Kjeller.

Tre grep for bærekraftig vekst


Romerike vokser raskt. I fjor var veksten på 5.000, og i 2030 er vi kanskje 100.000 flere romerikinger enn i dag. Veksten gir muligheter, men stiller oss også overfor noen grunnleggende utfordringer.

Tradisjonell boligbygging på Romerike er å spre eneboliger utover jorder og skogholt. Fortsetter vi slik, får vi mer bilbasert vekst ved allerede overfylte romeriksveier, og vil samtidig miste viktige deler av kulturlandskapet og noe av landets beste matjord. Det er ikke bærekraftig.

Skal vi lykkes med å ta imot veksten på en bærekraftig måte der vi sikrer god fremkommelighet og tar vare på de flotte friluftsområdene og store, sammenhengende åkrene som karakteriserer romerikslandskapet, må vi styre veksten inn mot de to romeriksbyene og langs skinnegående kollektivtrafikk.

Det betyr tre ting:
1. Vi må bygge tettere og høyere i byer og nær jernbaneknutepunkter.
2. Vi må si nei til nye utbygginger på jorder og i skogkanten.
3. Vi må bygge ut den skinnegående infrastrukturen.

Det første punktet innebærer sterk vekst noen få steder. For at det skal bli en god vekst, trengs  politisk lederskap som sørger for grønne lunger og trivelige byrom, at det er enkelt og trygt å bevege seg for gående og syklende, at gjennomgangstrafikken legges utenom sentrumsområdene, at kollektivtrafikken fremstår som et attraktivt alternativ og at det skapes gode arbeidsplasser nær der folk bor.

Det andre punktet innebærer å si nei til jordeiere og utbyggere som ønsker å bygge boliger utenfor vekstområdene. Vi verken bør eller trenger å bygge ned jordene eller inn i Marka og bynære skogholt.
 
Det tredje punktet innebærer nye spor og kryssingsspor som øker kapasiteten og hastigheten på jernbanen, men ikke minst: en helt ny skinnegående kollektivstreng som knytter Romerike til t-banen og gjør Lillestrøm til et østlig knutepunkt for overgang mellom jernbane og t-bane.

I jernbanen har Romerike allerede en suveren transportkorridor fra Lillestrøm inn mot sentrum av hovedstaden, men veldig mange av arbeidsreisene, skolereisene og fritidsreisene går ikke mellom Oslo sentrum og Romerike. De går mellom de små og store sentraene lokalt, og mellom Romerike og Oslos østlige bydeler.

En forlengelse av de to østlige t-banelinjene slik at de møtes i Lillestrøm, vil revolusjonere måten vi reiser på. Da vil den skinnegående kollektivtrafikken gå fra å være enkeltstående linjer som betjener stasjoner inn og ut av Oslo sentrum, til å bli et finmasket nett som gjør det enkelt å reise raskt og effektivt på kryss og tvers. Sammenkoblingen av t-bane og jernbane i Lillestrøm vil åpne et vell av nye transportmuligheter for Romerike og  hovedstadsregionen som helhet, enten du reiser fra Furuset til Gardermoen, fra Sørumsand til Ahus, fra Asker til Kjeller osv.

Disse tre hovedgrepene er avgjørende for om vi skal lykkes med en bærekraftig vekst på Romerike. Det vil kreve vanskelige politiske beslutninger og store samferdselsinvesteringer. Men alternativet er en fremtid med mer kø, lengre reisetid, mer forurensning, færre friluftsområder, dårligere bokvalitet og mindre lønnsomhet for næringslivet. Veksten gjør Romerike til mulighetenes region, men nøkkelen til virkelig suksess ligger i om vi klarer å gjøre veksten bærekraftig.

Dette innlegget sto på trykk i Romerikes Blad 4. april 2013.

Grønn portal til kulturbyen Lillestrøm

Når du går av toget på Lillestrøm stasjon og krysser Jonas Lies gate for å bevege deg opp i byen, er det lite som signaliserer at du har kommet frem til et spennende og dynamisk regionssentrum i en region med en kvart million innbyggere. Men nå starter arbeidet med å oppgradere byens inngangsport. Mellom Lillestrøm stasjon og Lillestrøm Kultursenter skal fremtidens grønne portal til kulturbyen Lillestrøm ligge.

På slutten av fjoråret vedtok kommunestyret å utvikle de såkalte kulturkvartalene langs Kirkegata for å gjøre området om til et attraktivt byrom med park, aktiviteter og kulturarenaer. Dette er et grep som vil innebære et betydelig løft, ikke bare for dette stasjonsnære området som i dag er tildels inngjerdet og tildels brukes som oppbevaringsplass for biler, men et løft for hele byen og regionen.

Enhver by med ambisjoner trenger kulturelle fyrtårn som gir byen egenart og gjør at den skiller seg ut. Lillestrøm Kultursenter og Akershus Kunstsenter er to slike fyrtårn i Lillestrøm sentrum. Men der førstnevnte har topp moderne lokaler, begrenses kunstsenteret av dårlig plass og en lite funksjonell utforming ved sitt nåværende tilholdssted nederst i Storgata.

Akershus Kunstsenter tiltrekker seg allerede kunstere fra hele verden, og tilfører Lillestrøm noe helt unikt som er med på å styrke Lillestrøms posisjon som en interessant destinasjon. Men kunstsenteret trenger nye og moderne lokaler slik at virksomheten får anledning til å vokse og utvikle seg, til glede for byens innbyggere så vel som besøkende.

I planene for utvikling av kulturkvartalene får Akershus Kunstsenter en prominent plass i byens inngangsport, beliggende midt i den nye byparken, som flankeres av et nytt multimediahus i Kirkegata 14 og Jonas Lies gate 5. Det gir mange spennende muligheter for samspill mellom ulike kulturaktører og for å skape aktiviteter både innendørs og utendørs.

Noen har prøvd å lage en motsetning mellom park og kunstsenter, og mellom park og multimediahus. For meg er ikke dette noen motsetning. Tvert imot så mener jeg at disse elementene forsterker hverandre.

Byparken skal være et sted for alle, med rom for alt fra skating til uteforestillinger til gode kunstopplevelser. En attraktiv bypark er en park hvor det skjer noe. Og når det som foregår innendørs spiller sammen med det som foregår utendørs, kan parken romme aktiviteter året rundt.

Slik kan vi skape mer liv i byen, pynte den opp, vise den frem for resten av verden, og føle en enda større stolthet over å tilhøre kulturbyen Lillestrøm, uansett hvor i regionen man bor.

Dette innlegget sto på trykk i Romerikes Blad 22. februar 2013.

Det handler om fred

Europa er midt i en dyp økonomisk krise, men befinner seg likevel i sin fredeligste periode noensinne. Det har ikke kommet av seg selv. Årets fredspristildeling til Den europeiske union er en anerkjennelse av EUs betydning for å sikre freden i Europa, og ikke minst en påminnelse om hvilken betydning det institusjonelle rammeverket som er bygget opp gjennom EU, har for å håndtere kriser og konflikter på det tidligere så krigherjede kontinentet.
 
Det startet med kull og stål, de viktigste ingrediensene i datidens krigføring. Bare fem år etter tidenes mest ødeleggende krig på det europeiske kontinentet, foreslo den franske utenriksministeren Robert Schumann i 1950 å plassere kull-og stålproduksjonen i de to erkefiendene Frankrike og Tyskland under en felles overnasjonal myndighet. Det skulle gjøre "enhver krig mellom Frankrike og Tyskland ikke bare utenkelig, men også umulig". Frankrike og Vest-Tyskland fikk følge av Italia, Nederland, Belgia og Luxemburg da Det europeiske kull-og stålfellesskapet ble etablert i 1951. Det var forløperen til det som i dag er EU.
 
Gjennom de seks tiårene som har gått, har EU-samarbeidet både blitt dypere og bredere. Da vest-europeiske diktaturer falt i Portugal, Spania og Hellas på 70-tallet, spilte EU en avgjørende rolle i transformasjonen til demokrati. Da jernteppet falt mellom Øst og Vest i 1989, rakk EU ut en hånd mot nye demokratier og bidro til å bygge opp stabile institusjoner og sementere en demokratisk utvikling. På Balkan har EU bidratt til å bygge broer mellom tidligere fiender etter den blodige oppløsningen av det tidligere Jugoslavia. I dag teller EU 27 medlemmer, og neste år blir Kroatia unionens 28. medlemsland.
 
Nettopp EUs rolle på Balkan understreker den betydningen EU fortsatt har som aktiv fredsaktør på det europeiske kontinent. Gjennom den gulroten som økonomisk samarbeid og løftet om medlemskap i EU utgjør, bidrar EU til forsoning mellom nasjonalistiske og religiøse motsetninger i det konfliktfylte vestlige Balkan. Kroatia blir medlem av EU til neste år, og flere andre tidligere jugoslaviske stater har status som kandidatland og vil kunne bli medlem i relativt nær fremtid. På samme måte som oppbygging av et felles marked og felles institusjoner har vevd de tidligere fiendene Frankrike og Tyskland sammen til et punkt hvor krig mellom dem ikke bare er utenkelig, men også umulig, spiller EU den samme rollen i dag på Balkan.
 
Når det nå stormer i EU pga. økonomisk tilbakegang, dramatiske kutt og store motsetninger mellom kriserammede land i sør og mer velstående land i nord, er det det institusjonelle fundamentet som EU har bygd opp, som holder landene sammen og som danner utgangspunkt for å finne frem til felles løsninger. Nettopp derfor er også tidspunktet for fredsprisen ideell. I et EU preget av økonomisk krise er fredsprisen en påminnelse om det unike byggverket som EU har blitt til gjennom seks tiårs utvikling, ofte med kriser i ulikt omfang som katalysator for stadig mer samarbeid på tvers av landegrensene. EU er grunnlagt i kjølvannet av den største krisen som noen gang har rammet vårt kontintent, den andre verdenskrig, og er i selve kjernen bygget med utgangspunkt i å håndtere kriser av større eller mindre omfang med demokratiske og fredelige virkemidler. EUs største suksess er at land som opp gjennom hele historien tidligere løste konflikter på slagmarken, nå løser konflikter ved å sitte rundt samme bord for å finne frem til felles løsninger.

Forpliktende overnasjonalt samarbeid, der land veves sammen i gjensidig avhengighet, slik at krig mellom landene ikke bare blir utenkelig, men også umulig, er den beste garantisten for fred. Det er ingen person eller organisasjon som har betydd så mye for varig fred i Europa som nettopp EU. Derfor er fredsprisen høyst fortjent. Samtidig er det også en viktig påminnelse, i disse turbulente økonomiske tider for Europa, om hva EU, i selve kjernen, egentlig handler om.

Dette innlegget sto på trykk i Ny Tid 2. november 2012.

Når systemet er viktigere enn menneskene

Plutselig kommer politiet på døra. Skrekken lammer hele kroppen. Barn og deres foreldre rives opp av senga. Neste stopp er Trandum. Så Gardermoen. Om kort tid er venner, jobb, lokalmiljø og alt de kjenner som er godt og nært, plutselig hundrevis av mil unna. Tilbake står venner, klassekamerater, naboer, kollegaer -- ja, hele lokalsamfunn -- i sjokk. Med ett er alt forandret.

Gang på gang skjer det. Velintegrerte innbyggere som har bodd i Norge i en årrekke -- som har etablert seg i dette landet og skaffet seg jobb, fått seg venner og etablert nettverk, stiftet familie og fått barn -- blir møtt av statens maktapparat som kommer for å håndheve stortingsflertallets regelverk. Barn som har begynt på norsk skole og som ikke kjenner noe annet land enn Norge, blir møtt av svartkledd politi som setter forskrekkede unge mennesker på fly til en ukjent fremtid i et ukjent land. Stortingets flertall har vedtatt at hensynet til å begrense innvandring fra land utenfor EØS må gå foran menneskelige hensyn. Systemet er viktigere enn menneskene.

Over hele landet finnes det slike eksempler på familier som er godt integrerte, som har bodd i Norge i årevis, som har barn som er vokst opp i dette landet, og som er godt likt og ønsket i sitt lokalsamfunn; men som plustelig blir ført bort og sendt vekk. Venner protesterer. Kollegaer protesterer. Naboer protesterer. Hele lokalsamfunn protesterer. Ja, til og med ordførere protesterer -- uavhengig av politisk farge -- selv om de har sørgelig lite makt til å gjøre noe i slike tilfeller. Noen kommuner går til og med til rettsak mot staten. Men regelverket er klart. Domstolene må forholde seg til regelverket som et flertall på Stortinget har vedtatt. Systemet er viktigere enn enkeltmennesket, fordi Stortinget har sagt det.

På søndag ble Thien Thi Vo sendt ut av landet. Hun har bodd i Norge i tolv år. Hun har ett barn som er gravlagt i Nittedal. Tre andre barn er født i Norge og kjenner bare Norge som sitt hjemland. Nå er de på ukjente marker, uønsket av staten Norge. Tilbake står et sjokkert lokalsamfunn, som ikke klarer å tro at det er sant. Blant de mange som har engasjert seg er både ordføreren og varaordføreren i Nittedal. Det er prisverdig. De har møtt opp i retten og gjort det de kan for å hjelpe sin sambygding; men dessverre, foreløpig, til ingen nytte.

Det er en menneskelig tragedie som utspiller seg i Nittedal, men det er viktig å være klar over at dette ikke er noe unntak. I skrivende stund kjempes lignende kamper for kjære og elskede sambygdinger i Rjukan, Tromsø og andre steder i vårt langstrakte land. Det kan ofte være langvarige kamper, men med svært få unntak bærer kampene preg av en oppholdende strid mot en utenlendingspolitisk overmakt som med tjenestelig lojalitet hever seg over enkeltmenneskenes skjebner og sørger for at systemet fungerer slik stortingsflertallet har ønsket.

Noen vil sikkert huske Ashok Jegatiswaran, den unge lørenskoggutten som en tidlig morgen ble vekket av politi som sendte ham avgårde til det som den gang var et borgerkrigsherjet Sri Lanka. På tross av at klassekameratene og lokalsamfunnet reiste seg opp i protest, på tross av tverrpolitisk støtte fra kommunen, og på tross av at Lørenskog kommune kjempet en innbitt kamp mot staten så langt de kunne i rettssystemet for å få sin sambygding tilbake, så hjalp det ikke. Hva som har skjedd med Ashok siden, vet jeg ikke. Og jeg vet ikke hva som skjer med Thien.

Men det jeg vet med sikkerhet, er at slike saker vil komme igjen og igjen helt til Stortinget endrer regelverket. Det vil bare skje når velgerne stemmer på partier som ønsker en mer human innvandringspolitikk.

Høye røster, lettvinte løsninger

I media har Folkets Røst gjentatte ganger tatt til orde for å styrke eldreomsorgen i Skedsmo kommune og etterlyst klarere prioriteringer. Det står i sterk konstrast til deres stemmegivning i kommunestyret. I kommunestyresalen har Folkets Røst verken bidratt til å styrke eldreomsorgen eller vist vilje til å synliggjøre noe alternativ.

Den 9. mai vedtok kommunestyret en strategi for helse-og omsorgstjenestene og en styrking av hjemmesykepleien og sykehjemstjenesten, mot Folkets Røst sine to stemmer. Folkets Røst fremmet heller ikke noe eget forslag som alternativ til det som ble vedtatt. 

I det påfølgende kommunestyremøtet, den 6. juni, fulgte Folkets Røst opp med å foreslå en rekke omfattende tiltak i forbindelse med behandlingen av budsjettrundskrivet for det kommende året. Dette ble i korte trekk nylig gjengitt av gruppeleder Bjørn Ødegaard og partileder Henrik Syvertsen i et leserinnlegg i RB.

Første punkt i forslaget er å innføre total ansettelsstopp i Skedsmo kommune. Det innebærer at når en ansatt slutter, så skal det ikke ansettes noen ny. Om sykepleieren slutter, blir stillingen stående ubesatt. Om legen slutter, blir det en lege mindre. Ved ansettelsesstopp er det tilfeldighetene som styrer hvor nedbemanningen tas. Bare i helse-og sosialsektoren i Skedsmo kommune er det i september måned utlyst 21,5 stillinger med søknadsfrist frem t.o.m. 1. oktober. I realiteten innebærer forlaget til Folkets Røst å kutte over 20 stillinger bare i helse-og sosialsektoren hver eneste måned. Det åpenbare og uunngåelige resultatet er en dramatisk reduksjon av både kapasiteten og kvaliteten på tjenestetilbudet til innbyggerne.

I et annet punkt foreslår Folkets Røst å avvikle seniortiltak som gjør det lettere for folk å stå lengre i arbeid. For øyeblikket har kommunen 70 ansatte som er mellom 62 og 67 år og som får 100% lønn for 80% arbeid. Dette bidrar til at kommunen holder på viktig kompetanse, samtidig som det bidrar til å holde kommunens pensjonsutgifter nede. Når en gjennomsnittlig ansatt går av med pensjon fra fylte 62 år, påløper det kommunen en ekstra pensjonskostnad på 274.000 kr per år frem til ordinær pensjonsalder. Til sammenligning koster seniortiltaket som Folkets Røst vil avvikle 80.000 kr per år. Det kan fort bli et dyrt "innsparingstiltak".

Men Folkets Røst nøyer seg ikke med å avvikle seniortiltak som stimulerer til at folk står lengre i arbeid. Folkets Røst vil også avvikle muligheten for at folk kan jobbe etter fylte 67 år. I hele Skedsmo kommune er det i skrivende stund snakk om 15 personer over 67 år, som ønsker å fortsatt bidra til samfunnet og som sitter på en kompetanse som kommunen etterspør. Disse vil Folkets Røst kvitte seg med.

I sum tegner dette et bilde av et parti som verken er opptatt av eldre i arbeid eller av eldre som trenger omsorg.

Eller et parti som tyr til enkle løsninger og gjerne setter i gang dramatiske kutt uten tanke for hvordan disse kuttene faktisk vil slå ut. For i virkeligheten finnes ikke de enkle løsningene. Handlingsrom til å bygge flere institusjonsplasser på Libos finner vi ikke ved å kutte stillinger i eldreomsorgen.

I Skedsmo jobber vi hele tiden for å få mest mulig tilbake for pengene vi bruker, slik at vi kan levere best mulig tjenester til befolkningen. For vi kan alltids bli bedre. Men det er bare ved å ha et stadig fokus på forbedring og lete etter bedre og smartere måter å løse oppgavene på, at vi skaper et handlingsrom for å gjøre mer. Det er ikke like enkelt, det tar litt lengre tid, og det er vanskelig å lage tabloide utspill av. Men det er det som funker, og som gjør at Skedsmo, tross alt, er en av landets mest effektive kommuner.

Hallen kommer på Slora

I juni vedtok kommunestyret at det skal bygges to-baners flerbrukshall på Slora. Samtidig skal det anlegges ny gangbro over elva og det omkringliggende området skal oppgraderes til park. Dette kommer i stedet for hall på Bråtejordet, men det er en løsning som til samme pris gir dobbelt så mye hallflate til glede for Skedsmo befolkning.

Dette er et ledd i en offensiv satsing på idretten som kommunestyret har gjennomført de siste årene. Løsningene har av og til blitt annerledes enn vi først hadde tenkt oss, fordi en trang kommuneøkonomi gjør at vi må få mest mulig ut av hver krone. Den nye Tærudhallen ble forsinket mens vi jobbet med å finne kostnadseffektive løsninger, men i januar åpnet det to nye hallflater på Skedsmokorset. I Lillestrøm kommer det denne høsten en ny hall ved Skedsmo videregående skole. Og på Strømmen starter snart arbeidet med å berede grunnen for en to-baners hall på Slora. Den kommer i stedet for en hall på Bråtejordet, men den er altså dobbelt så stor og gir mye mer idrettsaktivitet for pengene. Hallen skal stå ferdig innen utgangen av 2014 og da vil kommunen ha ti hallflater, dobbelt så mye som ved inngangen til 2012. Det er intet mindre enn en storstilt satsing på idrett, folkehelse og frivillig aktivitet!

Det forutsetter selvsagt at det løpet som er lagt for Slorahallen følges, og at hallen faktisk bygges. Den 29. august vedtok imidlertid formannskapet, med stemmene fra Høyre, Frp og KrF, å stoppe planene på Slora, og i stedet igangsette en ny prosess ved Strømmen stadion. Dette er de samme partiene som i juni ønsket en dyr og dårlig løsning på Bråtejordet med kun én hallflate, og som nå skaper ny usikkerhet ved å bringe frem et tredje alternativ langt på overtid. Dette skaper tvil om det i det hele tatt kommer en ny hall på Strømmen i nær fremtid. Det er en tvil som ingen er tjent med, og som kommunestyret bør feie til side når det møtes den 12. september.

Vedtaket i juni om å bygge hall på Slora ble fattet med knappest mulig flertall (V, Sp, SV, Ap), men det flertallet står likevel fast på at det er Slora-løsningen som er den beste både med tanke på kostnadsbildet, regulering, adkomst, eierforhold og fremdrift. Og i tillegg til selve hallen, som er dobbelt så stor som det opprinnelige alternativet på Bråtejordet, får vi en etterlengtet oppgradering av et sentralt område på Strømmen. Utviklingen av Sloraområdet vil være til glede for hele befolkningen, både de som vil bedrive aktiviteter på innsiden av hallen så vel som de som vil oppholde seg utenfor.

Investeringene må følge veksten

Folketallet i Norge passerte nylig fem millioner, og vil fortsette å vokse sterkt i de neste tiårene. Sterkest vil veksten være i og rundt de store byene. Det stiller oss overfor store utfordringer når det gjelder hvordan vi skal imøtekomme fremtidens transportbehov. Der etterkrigstidens samferdselspolitikk har vært preget av en oppholdende strid mot sentralisering, bør det viktigste oppdraget for fremtidens samferdselspolitikk være å tilrettelegge for bærekraftig vekst.

I Oslo og Akershus forventes folketallet å øke med opp mot 400.000 frem mot 2030. Hvis ikke dagens bilkøer bare skal bli lengre og lengre, må trafikkveksten tas med kollektive transportmidler, fortrinnsvis på egne, dedikterte traséer. Det krever betydelige investeringer i skinnegående løsninger.

Hovedpulsåren i det skinnegående transportnettet er jernbanen, og i hovedstadsregionen kommer det i løpet av de neste årene betydelige og etterlengtede kapasitetsøkninger på de mest trafikerte strekningene. Det er bra, men ikke nok. For vi trenger ikke bare gode forbindelseslinjer mellom Oslo og de store knutepunktene utenfor; vi trenger også attraktive kollektivløsninger for den lokale transporten fra de mest sentrale knutepunktene til de mindre.

I aksen mellom Oslo sentrum og Lillestrøm går det to jernbanelinjer. I tillegg går det gjennom Groruddalen to t-banelinjer som begge stopper rett før fylkesgrensen. Alle de skinnegående løsningene er bygget opp under transport av folk til og fra Oslo sentrum. Men selv om kollektivtrafikken og biltrafikken i stor grad fortsatt følger dette mønsteret, så er det et trafikkmønster som gradvis har endret seg de siste årene. Det er en utvikling som aktivt bør understøttes med utbygging av sentrumsområder og arbeidsplasser i Oslos nærområder, fordi et mer mangfoldig trafikkmønster vil bidra til en bedre utnyttelse av transportnettet.

I revidert Oslopakke 3 er t-bane til Ahus inne med planlagt byggestart 2018-2023. Det er et viktig grep som binder sentrale områder i Lørenskog, og ikke minst Akershus Universitetssykehus, til banenettet inn mot Oslo og viktige deler av sykehusets inntaksfelt. Men grepet er bare et halvt steg. Det er videre forbindelse til Lillestrøm som vil utløse det store trafikkgrunnlaget; ikke for reiser mellom Lillestrøm og Oslo sentrum, men for reiser til og fra andre steder langs strekningen, og for reiser som utnytter overgangsmulighetene mellom tog og bane, fra hele Romerike inn til Ahus, og fra Furuset og Lørenskog inn til Lillestrøm og Gardermoen. Neste steg bør deretter være videre forlengelse til Kjeller og sammenkobling med Grorudbanen. Da vil vi få et østlig knutepunkt for tog og bane i Lillestrøm, og et finmasket skinnegående kollektivnett som åpner et vell av nye, effektive transportmuligheter for innbyggerne i hele regionen.

Dette krever enorme investeringer som kommunene og fylkeskommunene ikke er i stand til å bære på egen hånd. I klimaforliket åpnes det for større statlige bidrag til store kollektivprosjekter i og rundt de store byene. Utvidelse av t-banen til Lillestrøm bør være et slikt prosjekt. For det er nettopp denne typen grep - utvikling av moderne kollektivløsninger i de største vekstregionene - som har størst effekt hvis vi som nasjon skal kunne møte befolkningsveksten på en bærekraftig måte.

En slik statlig satsing må selvsagt følges opp med klare krav til kommunene. Når det store fellesskapets ressurser brukes på utbygging av kostnadskrevende infrastruktur, må kommunene følge opp med fortetting langs både eksisterende og nye skinnegående kollektivakser. Når vi skal bygge nye boliger for fremtiden, må vi sørge for at de aller fleste av dem ligger i gangavstand til en jernbanestasjon eller t-banestasjon. Kommune, fylke og stat har et felles ansvar for å legge til rette for en slik utvikling.

I 2030 vil det bo 1,6 millioner mennesker i Oslo og Akershus. Innen den tid bør Lillestrøm ha blitt det østlige knutepunktet for sømløs overgang mellom tog og bane på et skinnegående transportnett i hovedstadsregionen som er vesentlig mer finmasket enn i dag. Da vil innbyggerne i 2030, på tross av at vi har blitt mange flere, raskt og effektivt kunne komme seg fra ett sted til et annet, veiene vil fortsatt ha plass til varetransport og andre som trenger å bruke bil, og vi vil fortsatt kunne beholde Marka og andre verdifulle friluftsområder som i dag, fordi vi har bygd bedre og tettere i Oslos randsone.

Det kommer til å koste mye, det kommer til å kreve betydelig statlig medfinansiering, og det må komme på bekostning av investeringer andre steder i landet der behovet er mindre prekært. Men hvis vi ikke gjør disse grepene, vil resultatet bli mer kø, mer lokal forurensning, økte utslipp av klimagasser, lengre reisetid, dårligere bokvalitet og mindre lønnsomhet for næringslivet i fremtiden. Hvis vi ønsker en bærekraftig vekst må de store samferdselsinvesteringene prioriteres dit hvor befolkningsveksten er størst.

Dette innlegget sto på trykk i Aften Aften, 27. juni.

Hall på Strømmen

I dagens Romerikes Blad står det at det går mot omkamp om hall på Strømmen. Jeg vil aller først berolige alle med at det blir en ny hall, så ingen skal være i tvil om det. I dagens avisoppslag kommer det imidlertid frem flere feilaktige opplysninger og det er vesentlig informasjon som er utelatt, så det er behov for en oppklaring om hva som er status i saken.

1. I vinter vedtok et enstemmig kommunestyre å bygge flerbrukshall i stedet for gymsal i tilknytning til den nye skolen på Bråtejordet. Et vesentlig moment i den saken var at det var økonomisk fornuftig å bygge idrettshall samtidig når man allikevel skulle bygge et kroppsøvingsareal, i stedet for å bygge gymsal først, og deretter bygge en hall et annet sted. Kostnadsestimatet for utvidelsen var i overkant av 20 millioner kr.

2. På grunn av begrensninger i reguleringen og helling i terrenget, viser videre utredning at flerbrukshallen må graves ned i bakken. Dette medfører at utvidelsen blir vesentlig dyrere. I Rådmannens budsjettrundskriv redegjøres det for en tilleggskostnad på 60 millioner for å utvide gymsalen til en fullverdig flerbrukshall. Det er en tredobling av det kostnadsestimatet vi opererte med i vinter. Rådmannen har derfor lagt frem et forslag om å gå vekk fra flerbrukshallprosjektet, og å bygge skolen med dobbelt gymsal. Rådmannen har ikke, slik det står i dagens RB, foreslått å bygge en hall et annet sted.

3. Vi trenger økt hallkapasitet på Strømmen, men 60 millioner for én hallflate er veldig mye penger når vi nylig har bygget en tobaners-hall til 45 millioner i Tæruddalen. Når vi også vet at behovene og ønskene i kommunen langt overstiger det vi har økonomisk rom for, så mener jeg at det vil være uansvarlig å bruke 60 millioner på én enkelt baneflate uten å sjekke ut alternativene.

4. På initiativ fra politisk ledelse i kommunen har vi derfor satt i gang en prosess for å se om vi kan finne en løsning som gjør at vi får mer igjen for pengene. Et av alternativene som vi har løftet frem, er å bygge en tobaners sandwichhall, tilsvarende Tærudhallen, på et egnet sted på Strømmen, i stedet for en hall i tilknytning til skolen på Bråtejordet. En slik sandwichhall er allerede ferdig prosjektert, kostnadsbildet er kjent, og hallen kan stå ferdig i løpet av 2014, altså uten forsinkelse verken på skolen eller hallen. Til en lavere pris, kan man da altså få dobbelt så mange hallflater. I tillegg får man også en dobbelt gymsal.

5. Det stedet som ser ut som det best egnede for en slik hall, med tanke på regulering, adkomst, eierforhold og fremdrift, er Slora. Det vil kreve noe opprydding i grunnen som vil gjøre kostnadene noe høyere, men fremdeles billigere enn alternativet på skolen. Og det vil fortsatt gi dobbelt så mange hallflater.

6. Dette er spilt inn til Idrettsrådet, og vi har forsøkt å ha en åpen dialog for å se på hvilke løsninger som er mulig å få til. Også Idrettsrådet har signalisert at de synes 60 millioner for én hallflate er for dyrt. Vi har et felles ansvar for å se hvordan vi kan få til en best mulig løsning for pengene. I samtaler med Idrettsrådet og med andre aktører i idretten, har vi også sett på hvilke andre muligheter vi har. Disse jobber vi med å sjekke ut frem mot kommunestyret 6. juni. Grunnen til at det haster, er at vi da må fatte endelig vedtak om hvilket byggeprogram vi skal gå videre med på skolen.

7. Hvis vi velger å ta ut hallen fra skolen, så må det være fordi vi har klart å finne en annen halløsning som gir oss minst like mange hallflater, eller flere, for mindre penger. Det blir en ny hall på Strømmen, uansett.

Ja til uteblues

Det har den siste tiden blitt mye oppmerksomhet mot at Kulturpuben i Lillestrøm ikke får ha mer enn seks utekonserter i året. Det betyr i så fall at de ukentlige fredagskonsertene, med mer, blir en saga blott i 2012. Men de som frykter et slikt utfall skal puste rolig ut.

Selvsagt skal det være liv i Lillestrøm. Selvsagt skal Kulturpuben få fortsette sitt virke. Selvsagt skal det være uteblues på fredager. Og når som helst ellers.

Jeg er blant dem som synes det er flott med liv i byen på kveldstid, og jeg vil heller ha flere utekonserter enn færre. Kulturpuben bidrar til å gjøre sommer-Lillestrøm til en ålreit by både for de som bor her og for de besøkende. At deres aktivitet skal begrenses til seks utendørs konserter i året er selvsagt helt meningsløst.

Men ingen skal være bekymret for at det blir slik. Det er et bredt politisk ønske om at det skal være liv i byen. Og det vil bli bekreftet i kommunestyret 29. februar.

Mer åpenhet, mer demokrati

Mens verdens øyne er rettet mot den republikanske nominasjonsprosessen i USA, der kandidatene utfordres i lokale debatter og lokale avstemninger på vei mot nominasjonsmøtet i august, setter norske fylkeslag fra alle partier i disse dager ned komitéer med et fåtall personer som skal jobbe internt og fremlegge sine innstillinger til høstens nominasjonsmøter.

Disse innstillingene blir sjeldent utfordret, og ofte er det en håndfull mennesker som bestemmer rekkefølgen på hver liste. Den folkelige påvirkningen på hvem som kommer inn på Stortinget fra de ulike partienes lister, er minimal. Innstillingene blir sjeldent utfordret, og derfor har selv ikke det jevne partimedlem mye han eller hun skulle ha sagt

Men dette er kanskje i ferd med å endre seg. Ved nominasjonen til forrige stortingsvalg avholdt Aust-Agder Venstre en serie med åpne møter med kandidater til førsteplassen på lista før nominasjonskomitéen la frem sin innstilling. Oslo SV praktiserte direkte medlemsdemokrati ved å gi alle betalende medlemmer stemmerett på nominasjonsmøtet, mens Oslo Høyre hadde hele partiet med på høring i en rådgivende prøvenominasjon blant alle medlemmer per post og internett.

I den pågående lederstriden i SV har vi også sett et forbilledlig eksempel på hvordan en lederkamp kan gjennomføres, med lokale valgmøter rundt om i det ganske land før Heikki Holmås omsider kastet inn håndklet. Det var en prosess som kunne minne mye om nettopp amerikanske nominasjonsprosesser.

- Lær av USA, sa Unge Venstres leder Sveinung Rotevatn tidligere i år etter det første primærvalget i den republikanske nominasjonskampen. Han pekte blant annet på at i USA blir velgerne kjent med kandidatene og alle i partiet kan være med å bestemme hvem som skal være deres kandidat.

I helgen vedtok Troms SV at alle medlemmene skal få være med å stemme på hvem som skal stå på stortingsvalglista til høsten. Det er ingen tvil om at SV er det partiet som har kommet lengst i å åpne partiprosessene, men flere andre følger tett etter.

Unge Høyre oppfordrer Høyres fylkeslag til å gjøre som SV, og i Venstre er det flere fylkeslag som vurderer varianter av det samme. På Akershus Venstres årsmøte ble et forslag om en serie med åpne debattmøter etterfulgt av en rådgivende prøvenominasjon oversendt til styret for vurdering.

I det ellers åpne norske demokratiet, fremstår partienes nominasjonsprosesser fortsatt som lukkede. Den bevegelsen som er i ferd med å skje i retning av mer åpenhet også i de prosessene som foregår før velgerne sier sin endelige dom på valgdagen, er udelt positiv og vil kunne bidra til å vitalisere og demokratisere den interne kampen i hver parti, ikke minst kampen om "de sikre plassene" på listene til de større partiene i de store fylkeslagene. Det vil være sunt for det norske demokratiet. Og det vil endelig gi reelt innhold til ordene "mer åpenhet, mer demokrati".

La forbrukerne avgjøre

LO-forbundet Handel og Kontor er igjen på krigsstien i kampen mot søndagsåpne butikker. Ifølge Vårt Land er det nå 324 matbutikker som holder søndagsåpent landet rundt. Felles for dem er at de er små og trange for å tilfredsstille lovens begrensninger på antall kvadratmeter.

- Det er ingen som bryr seg om de tusenvis av menneskene som er ansatt i bransjen og som på denne måten pålegges å jobbe på søndager, sier kommunikasjonssjef i Handel og Kontor, Ove Magnus Halkjær.

Det er en drøy påstand. Men er det virkelig så ille å jobbe søndager en gang i blant, som en ekstravakt med ekstra godt betalt eller som en del av en turnus? Eller er det verre å jobbe i butikk enn å jobbe på et sykehjem, eller som konduktør, eller som servitør, eller som maskinist, eller som vekter, eller ombord på en fiskeskøyte, i et fjøs, i skranken på en kino, på et hotell, bak et kamera, i et radiostudio, i en blomsterhandel, på en brannstasjon, eller bak disken på 7-eleven? Det er lenge siden det bare var presten som jobbet på søndager. Landet må også fungere den siste dagen i uka.

Handel og Kontor har alltid kjempet mot utvidelse av åpningstidene. På 80-tallet måtte butikkene stenge kl. fem på hverdager. Da var lørdag den store handledagen, for det var sjelden man hadde tid til å gjøre innkjøp på hverdagene. Mye har heldigvis forandret seg siden den gang, samfunnet har blitt mer fleksibelt, og folk stiller større krav til tilgjengelighet.

Gode kjøpmenn vet at det er penger å hente på å holde åpent slik at folk kan handle når de vil. Heldigvis finnes det nå flere alternativer enn å kjøpe egg og melk til dobbelt pris på en bensinstasjon. Men på tross av flere runder med liberalisering, står kravet om at vareutvalget må skvises inn på maksimalt 100 kvadratmeter ved lag. Nå finnes det 324 Brustad-buer landet rundt, og hver søndag trekker folk inn pusten for å klare å passere andre kunder i de trange gangene mellom varehyllene. Folk har etter hvert blitt vant til at det er sånn det er, men jeg tror verken de ansatte eller kundene ville hatt noe vondt av en lovendring som gjorde at det ble mer plass til å bevege seg i butikken.

Ikke alle har etterlevd lovverket til punkt og prikke. I Lillestrøm holder butikken Keiser åpent på søndager i lokaler som etter lovens bokstav er for store. Foreløpig har det gått bra, så en får håpe at ingen ser sitt snitt til å anmelde saken etter at innehaveren sto frem i Romerikes Blad som en Brustadbu-lovbryter.

Også Handel og Kontor vedgår at loven ikke er uproblematisk.

- Sånn loven er i dag fungerer den rett og slett ikke. Det er en utdatert lov som er tilpasset datidens forhold. I dag ser vi at en god del forretninger tar seg til rette, sier Halkjær.

Også Rema 1000 vil helst ha handlefrie søndager. Det er forståelig. Folk spiser ikke noe mer eller mindre av at butikkene er åpne på søndager. Men så lenge det er tillatt å ha åpent, vil den som ikke har åpent tape omsetning. Om alle må stenge samtidig, slik at åpningstidene blir kortere, vil den totale omsetningen spre seg over færre timer, og fortjenesten per time blir større. Dermed har Handel og Kontor og dagligvarekjedene en felles interesse i å lovbegrense åpningstidene. De som taper er forbrukerne.

Jeg skal være enig med Handel og Kontor i at dagens lovverk er utdatert. Men et mer tidsriktig lovverk er ikke et lovverk som innskrenker åpningstidene på nytt. Et tidsriktig lovverk er et lovverk som fjerner de siste åpningstidsbegrensningene.

La butikkene få ha åpent når de vil. De som vil ha stengt, kan holde dørene lukket, mens de som ønsker å holde åpent kan få lov til det. Så vil til syvende og sist folket - forbrukerne - avgjøre hvor lenge det er lønnsomt å holde butikken åpen.

Syklistenes Skedsmo

To ganger på rad er Lillestrøm kåret til Norges beste sykkelby. Det er et resultat av en målrettet innsats for å legge forholdene godt til rette for syklistene. Men fortsatt er det mye som kan gjøres bedre. Venstre har store ambisjoner på vegne av syklistene i hele Skedsmo!

Flere sykkelfelt, sykkelveier, sykkelparkeringsplasser, oppmerkede turløyper og sykkelkart er bare noe av det som har blitt gjort for å gjøre det mer attraktivt å sette seg på sykkelen  i Skedsmo. Resultatet er at folk i Skedsmo sykler som aldri før, og de gjør det både sommer som vinter. Det er bra, og det trenger vi mer av! Derfor vil Venstre jobbe for å bygge enda flere sykkelfelt og sykkelveier, for det er fortsatt mange strekninger som gjenstår. Vi skal sikre at syklistene blir tatt hensyn til i all planlegging av fremtidige vei-og trafikkløsninger. Og vi vil jobbe for å tilrettelegge enda bedre for sykkel i trafikken når det gjelder skilting, lyssignaler og veioppmerking. De første sykkelboksene er nå på plass i Lillestrøm, men flere høytrafikkerte kryss må få egne sykkelbokser.

Å satse på sykkel er bra for lokalmiljøet, bra for folkehelsen og bra for byutviklingen. Venstres mål er at det skal være raskt, trygt og hyggelig å bruke sykkel som transportmiddel i hele Skedsmo.

Venstre vil ha skole og hall på Strømmen

Elevene på Strømmen trenger ny skole, og idretten trenger mer plass til innendørs trening. Venstre sier ja takk til begge deler, og vil bygge både ny skole og ny idrettshall på Bråtejordet.

Sagdalen skole er forlengst full, og skolekretsgrensene har blitt flyttet i flere omganger og det har blitt satt opp paviljonger. Venstres løsning er å utvide skolen ved å la Sagdalen ta over lokalene til Stalsberg ungdomskole. Da blir Sagdalen igjen stor nok til å ta imot alle elevene som bor på Strømmen.

For å kunne gjøre dette, trenger vi en ny ungdomskole. Den vil Venstre bygge så fort som mulig på Bråtejordet. Da kan vi samtidig sikre nye hallflater til idretten hvis vi har to tanker i hodet på en gang. I stedet for en tradisjonell gymsal, kan vi bygge en fullverdig flerbrukshall i tilknytning til den nye skolen. Da kan skolen bruke hallen på dagtid, og idrettslag kan bruke den ettermiddag og kveld. Det vil selvsagt koste mer enn en tradisjonell gymsal, men man får mye mer igjen for pengene enn om man skulle bygd begge deler separat med noen års mellomrom.

Derfor sier Venstre ja takk til begge deler. Vi vil ha både skole og hall på Strømmen i løpet av neste kommunestyreperiode.

Tilrettelagt alderdom

Venstre ønsker et variert tilbud innen eldreomsorgen, der vi legger til rette for at folk skal få bo i eget hjem så lenge de ønsker og har mulighet til det, samtidig som det skal være sykehjemsplass til alle som trenger det. Og mellom de to stadiene, trengs det flere trinn som gjør at overgangen blir gradvis og tilpasset det faktiske pleiebehovet som den enkelte har.

Et viktig tiltak er å etablere bofellesskap for seniorer med boliger som er livssyklustilpasset. Slik kan eldre bo lenger i eget hjem, med naboer som er i samme livsfase.

På Skedsmokorset, hvor det nå skal etableres nye omsorgsboliger, skal det også bygges private tilrettelagte boliger for eldre i nær tilknytning til det kommunale tilbudet. Det gir økt fleksibilitet for den enkelte, som kan få en mer gradvis overgang til et mer pleieintensivt tilbud. Dette ønsker vi å få til flere steder i kommunen.

For Venstre handler dette om å skape en større helhet i det totale tilbudet til eldre, fra de første behovene for hjemmehjelp melder seg til behovet for sykehjemsplass slår inn. Alle i Skedsmo skal få den hjelpen man trenger, og det er viktig at man har trygghet for at det er slik. Men det er ingen grunn til ikke å legge til rette for at de som ønsker å bo i egen bolig, kan fortsette å gjøre det så lenge som mulig.

Bedre buss og tog

Visste du at for hver reise som gjøres med tog fra Lillestrøm stasjon til Oslo S i stedet for med bil, spares miljøet for i snitt 6,4 kg CO2? I løpet av et arbeidsår med togpendling i stedet for bilpendling, blir miljøgevinsten på hele 3 tonn CO2!

Det skal være attraktivt å reise miljøvennlig. Venstre vil styrke kollektivtilbudet og gjøre det til det naturlige transportalternativet både lokalt og inn mot Oslo.

Venstre vil jobbe for:

1. Flere togavganger fra Lillestrøm stasjon

2. Ringbuss som skal gå fra Lillestrøm til Kjeller, Skjetten, Strømmen og tilbake til Lillestrøm

3. Flere bussavganger mellom Skedsmokorset og Lillestrøm over Kirkeveien på kveldstid og i helgene

4. Bane til Ahus og videre til Blystadlia og Lillestrøm

5. Bysykkelordning i Skedsmo med god dekning og som er kompatibel med bysykkelordningen i Oslo

6. Billigere studentkort og fortsatt lav pris på ungdomskort

7. Utvidet nattbusstilbud og fjerning av nattakst

8. Flere innfartsparkeringsplasser ved kollektivknutepunkter

9. Oppgradering av Kongsvingerbanen for å sikre hyppigere avganger og kortere reisetid

10. Oppgradering av jernbanen i Oslo-området slik at reisetiden fra Oslo til Skien, Halden og Lillehammer reduseres til 80 minutter

Frivilligheten trenger gode vilkår

Det er få investeringer som gir så mye igjen for hver krone som når pengene går til å generere og støtte opp om frivillig innsats. For Venstre er det viktig å sikre at frivillige lag, foreninger og ideelle organisasjoner har et økonomisk fundament som gjør dem i stand til å drive sine aktiviteter på en god måte til glede for befolkningen i Skedsmo kommune.

Den uvurderlige innsatsen som legges ned av alle ildsjelene som engasjerer seg i frivillig arbeid, i Frivillighetssentralen, i Home-Start, i andre ideelle organisasjoner, i musikkorps, idrettsklubber og lignende, er med på å gjøre Skedsmo til et varmere, rikere og bedre samfunn. Investeringer i frivillig arbeid bidrar til samhold og inkludering, og til bedre fysisk og sosial helse. Og det forebygger tiltaksløshet, ensomhet, depresjon og andre helseproblemer.

Derfor har det vært, og vil det fortsatt være, viktig for Venstre å sikre gode offentlige vilkår for det frivillige foreningslivet. Selv om hovedinnsatsen er frivillig arbeid, trengs det ofte lokaler, utstyr, materialer, mat osv. Dessuten er det også viktig at det er et godt samarbeid mellom kommunen og det offentlige hjelpeappararatet på den ene siden, og det supplementet som det frivillige arbeidet er på den andre siden. Det er når disse spiller på lag at vi får de beste resultatene, kanskje særlig innenfor den type frivillig arbeid som retter seg mot å gi en ekstra hånd i hverdagen til folk som trenger det.

Jeg mener at den innsatsen som legges ned i regi av frivillige i Skedsmo er helt avgjørende for livskvaliteten og livsgleden til mange av innbyggerne i vårt samfunn. For Venstre vil det være viktig å sikre at dette får fortsette og at det legges til rette for enda mer frivillighet i fremtiden.

Sammen for psykisk helse

Psykiske problemer er mer utbredt enn vi kanskje tror. Omtrent halvparten av Norges befolkning vil en eller annen gang i løpet av livet oppleve å ha psykiske vansker i større eller mindre grad. Det store flertallet blir heldigvis friske igjen. Men alle mennesker vil på en eller annen måte oppleve å bli berørt av psykiske problemer, enten ved at de selv får psykiske vansker, eller ved at noen i familien eller vennekretsen får problemer. Vi vil alle få oppleve selv, eller oppleve at noen vi er glad i, sliter med depresjon, uro, psykoser eller andre psykiske plager. Psykisk helse er derfor noe som faktisk angår alle sammen.

Ifølge Folkehelseinstituttets store levekårsundersøkelse sliter mer enn 300.000 nordmenn med psykiske problemer. 13% av befolkningen har vært sykemeldt eller trygdet på grunn av psykiske problemer det siste året, og 15% sier at de har hatt vansker med å sove i løpet av de siste tre månedene. Omtrent like mange sier at de er lite tilfreds med livet. Psykiske lidelser er blant de vanligste årsakene til sykefraværet i Norge, og koster samfunnet så mye som mellom 60-70 milliarder i tapt arbeidsfortjeneste og uføretrygd.

Arbeidsplassen er sannsynligvis den viktigste arenaen for å forebygge psykiske helseproblemer ? både fordi arbeid i seg selv kan virke forebyggende, gjennom å motvirke passivitet og bidra til økonomisk trygghet. Men arbeidsplassen er også en viktig arena for inkludering og fellesskap, for å skape mening i tilværelsen og bidra til opplevelsen av mestring.

Arbeidsplassen kan imidlertid også være en arena hvor psykiske plager oppstår eller forverres, om arbeidsmiljøet er dårlig eller om signaler om problemer ikke plukkes opp i tide. Både for den enkelte, for bedriften og for samfunnet i stort ligger nøkkelen til bedre psykisk helse og lavere sykefravær i et åpent og inkluderende arbeidsmiljø der folk trives og der folk blir sett og tatt vare på. Enkel tilrettelegging kan ofte være nok for å holde flere i arbeid. Ofte er det små, enkle tiltak som er avgjørende.

Bare det å bidra til større åpenhet og økt forståelse for psykisk helse på arbeidsplassen og i samfunnet generelt, er i seg selv en viktig faktor for å forebygge at psykiske problemer oppstår og at psykiske helseproblemer tas tak i på et tidlig stadium når de oppstår.

Fortsatt er det slik at psykiske plager for mange er tabubelagt, og det eksisterer mange fordommer rundt psykiske lidelser. Den viktigste hver enkelt av oss kan gjøre er å bygge ned disse tabuene og rive ned disse fordommene. Psykisk helse angår alle, og sammen kan vi bidra til at enkeltmennesker og samfunnet som helhet blir flinkere til å mestre psykiske vansker, både på arbeidsplassen og utenfor.

En verdig alderdom

Alle mennesker har behov for trygghet. Samtidig anerkjenner Venstre at eldre mennesker har svært forskjellige interesser og behov. Trygghet og valgfrihet er derfor nøkkelordene for en verdig alderdom.

I følge befolkningsprognosene vil Skedsmo i 2020 ha mer enn 2000 innbyggere over 80 år. Det skyldes både at vi blir flere mennesker i Skedsmo, men også at folk blir eldre. Det er viktig at det kommunale tjenestetilbudet holder tritt.

Derfor haster det med å få bygget nye omsorgsboliger på Skedsmokorset og bygge ut flere institusjonsplasser ved Libos i Lillestrøm. Allerede i dag kjøper Skedsmo sykehjemsplasser utenfor kommunen, og det er en situasjon som vil vare helt frem til utvidelsen på Libos er ferdig.

For Venstre er det viktig at alle som trenger sykehjemsplass, skal få en sykehjemsplass innenfor kommunens grenser så lenge de ønsker det. Ikke minst er dette viktig med tanke på å sikre kort avstand mellom pasienten og de pårørende.

Et godt og variert tilbud innen eldreomsorgen tar utgangspunkt i den enkeltes behov. Da trengs det flere omsorgsboliger og sykehjemsplasser i kommunen. Samtidig er det viktig at det tilrettelegges for at eldre som ønsker det og har muligheten til det, skal få bo i eget hjem så lenge som mulig. Fleksibilitet og tilrettelegging må være stikkord for innholdet i tjenestene som den enkelte mottar fra det offentlige.

I Skedsmo skal alle ha trygghet for at de får den hjelpen de trenger. Men en verdig alderdom kan ikke utformes uten at den enkelte har stor innflytelse på tjenestene som det offentlige yter til dem som har lagt et langt yrkesliv bak seg.

God integrering starter med rask bosetting

Hvert år kommer tusenvis av nye flyktninger til Norge. Tallet varierer fra år til år, i takt med utviklingen i verdens problemområder. De flyktningene som får innvilget opphold i Norge, har flyktet fra krig, nød og annen elendighet. De får opphold fordi de har et reelt beskyttelsesbehov.

Når en flyktning endelig har fått et nytt land å bo i, er imidlertid reisen fortsatt ikke over. Flyktningen må også få en kommune å bo i, og det er kommunene selv som bestemmer hvor mange flyktninger de skal bosette. I perioder med stor pågang, må mange flyktninger vente i månedsvis mens de venter på å få etablert seg i sitt nye hjemland. Dette er dårlig integreringspolitikk.

Inkluderings-og mangfoldsdirektoratet (IMDi) har ansvaret for å bosette flyktninger, og basert på det totale forventede antallet flyktninger, sender de ut forespørsler til landets kommuner. Målet er at alle skal være med å ta sin del av det solidariske ansvaret som Norge har for å beskytte mennesker på flukt og gi dem en ny start.

Men selv om kommunenes kostnader ved bosetting av flyktninger i utgangspunktet er fullfinansiert fra statens side, er det dessverre slik at ikke alle kommuner følger opp. Da kommer integreringen skjevt ut fra dag én. Når kommune-Norge samlet sett ikke er villig til å bosette like mange som staten har gitt opphold, skaper det et betydelig problem både for enkeltmenneskene som rammes og for storsamfunnet som må betale prisen for mislykket integrering ved neste korsvei. Ingen er tjent med at folk som ønsker å jobbe og bidra til samfunnet, blir avskåret fra å delta og henvist til å tvinne tommeltotter mens det foregår lokale debatter rundt i det ganske land om hvem som har ansvaret.

De siste årene har Skedsmo kommune imøtekommet alle forespørsler fra IMDi og vil ta imot 155 nye flyktninger i perioden 2011-2013. Det er et lite tall for en stor kommune som har alle forutsetninger for å få til en vellykket integrering. Venstre har vært en pådriver for at Skedsmo skal følge anmodningene fra IMDi og ta sin del av ansvaret for at de som har forlatt alt, skal få en god start i sitt nye hjemland og sin nye hjemkommune. Det er også starten på en god integrering, som burde være i alles interesse.
 
Jo raskere bosettingen foregår, jo raskere nye flyktninger kommer i gang i skole eller arbeid og kan leve normale liv, jo raskere og bedre går også integreringen.

Gode skolebygg i hele kommunen

For fire år siden gikk Venstre til valg på å bygge en ny Asak skole. De slitte skolelokalene på Leirsund hadde i flere tiår havnet nederst på prioriteringslisten hver gang det var snakk om skolebygg i Skedsmo kommune. Også denne gang var det klart at Asak ikke sto øverst på prioriteringslista. Elevtallet i Skedsmo øker med over 100 nye elever hvert år og derfor var en helt ny skole, på Kjeller, prioritet nummer én. Men for Venstre var det viktig at Asak ikke nok en gang skulle bli prioritert ut.

I valgkampen for fire år siden besøkte jeg Asak skole for første gang. Jeg visste at forholdene ikke var gode, men at de var ille hadde jeg aldri forestilt meg. Gymsalen var ikke større enn et vanlig klasserom, og klasserommene var så små at det var vanskelig å se for seg hvordan det i det hele tatt var mulig å drive undervisning. Elever kunne fortelle at hodepine pga. dårlig luft var en dagligdags hendelse, at elevene vegret seg for å gå på den falleferdige doen, og at innegym med hele klassen samtidig var en umulighet. Der og da bestemte jeg meg for at slik kan vi ikke ha det!

Allerede i første budsjett etter valget ble både Kjeller skole og ny Asak skole lagt inn i handlingsprogrammet. Å bygge skoler tar tid, men når status skal gjøres opp fire år senere, er vi i mål! I fjor var første byggetrinn på Kjeller skole ferdig, og i høst er siste byggetrinn klart. Og til vinteren åpner den flunkende nye Asak skole og barnehage. Endelig er ventetida over for folket på Leirsund!

I de neste fire årene er det ny skole på Strømmen som står for tur. Venstre vil bygge en ny ungdomskole på Bråtejordet og la Sagdalen skole ta over lokalene til Stalsberg ungdomskole. Slik kan vi få en bærekraftig og langsiktig løsning på kapasitetsproblemene som har oppstått på Strømmen, og unngå paviljongløsninger og flytting av skolekretsgrenser.

Men Venstre skal også ha fokus på de eksisterende skolebyggene. Elever og lærere skal trives på skolen og har krav på et godt fysisk arbeidsmiljø. Samtidig som vi bygger ny skole, må også innsatsen for å ruste opp eldre skoler fortsette og det må være høyt fokus på vedlikehold. Det går faktisk an å gjøre begge deler.

Skedsmo-skolen trenger flere og bedre lærere

Årets valg er viktig, ikke minst for alle som er opptatt av skolen. Venstre har en klar og tydelig prioritering i skolepolitikken: flere og bedre lærere. Derfor vil Venstre satse på kompetanseheving og etter-og videreutdanning for lærerne i stedet for utvidelse av skoledagen eller andre reformer i skolen.

I en verden som beveger seg stadig raskere, er det alltid behov for oppdatert kunnskap og faglig påfyll. Venstre vil at alle lærerne i Skedsmo-skolen med jevne mellomrom skal få mulighet til å ta etter-og videreutdanning for å bli bedre, slik at de kan bruke sin økte kunnskap til å gi sine elever bedre forutsetninger for å lykkes senere i livet.

Venstre har ambisjoner for hver enkelt elev. Skal fine ord om tilpasset opplæring gis reelt innhold, må det være nok lærere i skolen til at hver elev får den oppfølgingen som trengs. Vi trenger mange nok og gode nok lærere. Bare da vil vi kunne gi alle elever den skolen de fortjener; en skole som tar vare på barns iboende tørst etter kunnskap, og som gir alle den beste utdanningen de kan få basert på egne forutsetninger.

I Venstre er vi opptatt av kvalitet i skolen. Og vi vet at kvalitet koster. Derfor lover vi deg at vi vil prioritere økt lærertetthet og systematisk videreutdanning for lærerne foran alle andre reformer i skolen. Ved å gi din stemme til Venstre, stemmer du på en klar satsing på en skole for kunnskap og like muligheter.

Legg atomavfallet der hvor ingen bor

Tidligere i år kom det regjeringsoppnevnte Stranden-utvalget med sitt forslag til lokalisering for lagring av norsk atomavfall. Selv om mandatet ga i oppdrag å finne en løsning for ?nytt mellomlager i Norge? har utvalget kun pekt ut alternativer i Akershus og Østfold. Det er så snevert at hele jobben bør gjøres på nytt.

Stranden-utvalget foreslår primært at lagring av atomavfallet legges til Halden, men har Vardeåsen i Skedsmo kommune som alternativ nummer 2. Det tredje alternativet er Tomter i Ski kommune.

I løpet av prosessen har Skedsmo påpekt overfor utvalget at atomavfall ikke bør lagres i nærheten av store befolkningsgrupper, men det er tydelig at det innspillet ikke har blitt tatt til følge. Vardeåsen ligger i et av de tettest bebygde områdene i landet og i den regionen som vokser aller mest. Også i nærheten av alternativene i Halden og Ski bor det mange mennesker.

Men i et så stort land som Norge, hvor det er store, ubebodde områder med svært stabile grunnforhold, burde det ikke være nødvendig å lagre atomavfall i tettbebygde områder. Det finnes mange andre steder som er godt egnet for lagring av farlig avfall, men da må man være villig til å se utenfor det sentrale østlandsområdet. Det er skuffende at Stranden-utvalget har gjort en så snever jobb, men nå blir det opp til regjeringen om den vil ta konsekvensen av det og starte prosessen med å finne andre alternativer.

Jeg forventer at regjeringen skjønner at ingen vil ha atomavfall som nærmeste nabo. Da må man også se på alternativer som ligger der hvor ingen bor.

Avfallsbehandling i Norgestoppen

Mens plast og matavfall lenge har blitt sortert ut mange andre steder i landet, har Skedsmo ligget litt i bakevja når det gjelder avfallssortering. Det blir det snart slutt på. Like før sommeren fattet Romerike Avfallsforedling det historiske vedtaket som bringer Skedsmo og syv andre kommuner rett inn i Norgestoppen. Det var et resultat av en grundig prosess, et godt arbeid i selskapet og en politisk vilje til å sette store ambisjoner.

Den nye sorteringsløsningen som kommer i drift i 2013 vil bli Norges mest fremtidsrettede avfallshåndtering, både når det gjelder miljøeffekt og brukervennlighet. Klimaeffekten er beregnet til å være tre ganger så stor som ved sammenlignbare løsninger i andre avfallsselskaper. Samtidig slipper forbrukerne å forholde seg til flere avfallsdunker enn i dag, og de avfallssugene som er installert i en rekke borettslag og i sentrumsområder kan benyttes akkurat som tidligere.

Den eneste forskjellen du som forbruker vil merke, er at det vil bli innført en egen pose for matavfall, som skal kastes sammen med restavfallet. Du slipper å vaske og sortere plast slik det gjøres mange andre steder. I stedet skal plast kastes direkte i restavfallet slik som i dag, og deretter vil plasten bli sortert ut maskinelt ved det nye sorteringsanlegget som skal bygges. Denne maskinelle sorteringen er basert på optisk teknologi og er mye bedre til å sortere ut plast og annet materiale enn det et vanlig menneske kan. Sammenlignet med manuell sortering, regner vi med at det nye sorteringsanlegget kan plukke ut dobbelt så mye plast. Dermed blir miljøgevinsten større, samtidig som det blir enkelt for brukerne.

Gjennom flere år har Venstre vært en pådriver for en mer miljøvennlig avfallshåndtering. Også i fremtiden skal vi jobbe målrettet for å få gjennomslag for lokale løsninger som bidrar til et renere miljø og lavere utslipp av klimagasser. Vi tror at man må våge å tenke stort for å oppnå store fremskritt. Slik bygger vi et grønnere samfunn steg for steg.

Løft for demensomsorgen

Det er få aldersrelaterte sykdommer som griper så sterkt inn i hverdagen hos så mange mennesker som det demens gjør. Demenssykdom handler om enkeltmenneskets mulighet til å leve en meningsfull hverdag, og om de pårørendes opplevelser og mulighet til å ta vare på den som rammes av denne sykdommen. Det er ofte de pårørende som observerer de første symptomene og blir konfrontert med den angsten og usikkerheten som sykdommen fører med seg.

Demenssykdom innebærer at hukommelse og mentale funksjoner har sviktet, og er en sykdom som ofte utvikles gradvis over flere år. De fleste demenssykdommer er kroniske og uhelbredelige, og forverres etter som tiden går. Ifølge tall fra Folkehelseinstituttet antas det at nær 70.000 personer over 65 år i Norge har demens i en eller annen grad.

Ved forrige budsjettbehandling var Venstre med på å bevilge mer midler til å styrke Skedsmos innsats for de som lider av demenssykdom. Denne økte innsatsen er nødvendig for å sikre at vi klarer å kartlegge og følge opp personer som er i ferd med å utvikle demens, og bidra til å gjøre hverdagen bedre både for pasientene og for de pårørende som opplever at deres kjære forandrer seg etter hvert som sykdommen forverres.

Svært mange av oss rammes av demenssykdom, enten som pasient eller pårørende. I årene fremover er det ventet at antallet som rammes av demens vil øke i takt med at befolkningen blir eldre. Derfor er det viktig å bygge videre på den satsingen som er startet, og øke innsatsen ytterligere for å sikre en god demensomsorg. Jo bedre vi er forberedt på å kunne kartlegge og holde sykdommen under kontroll, jo bedre vil det være for den enkelte som rammes, og de pårørende.

Tilpasset opplæring, også for de flinke

Det siste skoleåret har 30 elever som går siste året på ungdomskolen i Skedsmo fått matematikkundervisning på videregående nivå. Undervisningen har blitt gjennomført på Skedsmo videregående skole som et tilbud for de aller flinkeste som ønsker en større utfordring i skolehverdagen.

Gjennom denne ordningen har elevene fått faglige utfordringer som ungdomskolen ikke kan tilby, samtidig som de har fått opplæring sammen med andre motiverte elever som selv har valgt den økte arbeidsmengden og de høyere kravene som ligger i matematikkfaget på videregående skole. Ordningen har vært en suksess og vil videreføres i det kommende skoleåret.

For Venstre handler tilpasset opplæring om å gi opplæring tilpasset nivået til den enkelte elev. Gjennom samarbeidet med Skedsmo videregående skole er Skedsmo kommune i stand til å tilby et undervisningsopplegg som også gir utfordringer til de mest skoleflinke.

Foreløpig gjelder imidlertid denne ordningen kun innenfor faget matematikk. Fra neste år ønsker Venstre å utvide dette tilbudet, i første omgang til også å omfatte engelsk.

Vi skal samtidig fortsatt ha et sterkt fokus på å løfte de svake elevene og gi alle den beste utdanningen de kan få basert på egne forutsetninger. Men et samfunn som verdsetter kunnskap, må også dyrke kunnskapsjakten hos de som er flinkest. En skole som setter eleven først, er en skole som gir muligheter og utfordringer til alle.

Vi skal fremover

I tiden som har gått siden de forferdelige tragediene rammet på Utøya og i regjeringskvartalet, har nasjonen stått samlet i sorg og medfølelse, og reist seg opp i forsvar av det åpne og tolerante samfunnet som ingen skal få ta fra oss. Da terroren rammet Norge, var reaksjonen fra statsministeren, et samlet politisk miljø og en samlet nasjon at vi skal svare med mer demokrati og mer åpenhet.

I dag åpnet valgkampen. Det blir en valgkamp som kommer til å være preget av det som har skjedd. Samtidig er det nettopp nå det er viktig å vise demokrati og åpenhet i praksis. Det gjør vi best ved å diskutere hvordan morgendagens samfunn skal se ut. Frem til valgdagen 12. september er det viktig at vi har en åpen debatt om hva vi ønsker for lokalsamfunnet vårt de neste fire årene.

Som ordførerkandidat for Venstre i Skedsmo kommune skal jeg bruke de neste ukene til å snakke om kvalitet i skolen, lokale klimatiltak, grønne lunger, bedre vilkår for frivillige lag og foreninger, et nyskapende næringsliv og en verdig eldreomsorg.

Vi kommer aldri til å glemme det som skjedde 22. juli. Men vi skal heller aldri tilbake der vi var før. Vi skal fremover. Første steg er å diskutere de neste fire årene og deretter legge velge en stemmeseddel 12. september.

Aktiv europapolitikk. Norwegian style.

De siste ukene har vi fått lese at EU vil tvinge gjennom alkoholreklame i Norge. KrF vil ha veto. Jonas Gahr Støre drar til Brussel for å protestere. Men i EU rister de bare oppgitt på hodet. Hva annet kan de gjøre? De kjenner jo alle argumentene. De har debattert dem opp og ned i mente. Men for tre år siden stoppet debatten. Da ble direktivet vedtatt. Og så gikk man videre.

For i likhet med protestaksjoner for å bevare lokalsykehus, så hjelper det ikke så mye å protestere tre år etter at vedtaket ble fattet, hvis man ikke sa noe da debatten pågikk. Decisions are made by those who show up. Eller sagt med andre ord, den som tier samtykker. Norge tiet. Jonas Gahr Støre tiet. Selv KrF tiet. Altså samtykket de. Nå ja, kanskje de egentlig ikke samtykket, de bare fulgte ikke med i timen. Greit. Men det forandrer ingen ting. Decisions are made by those who show up. Jonas møtte ikke opp. Dagfinn møtte ikke opp. Velgerne får gjøre hva de vil med uoppmerksomme politikere som ikke følger med. Men EU kan ikke, og skal ikke, vente på at Jonas og Dagfinn skal få opp øynene for det som skjer hver eneste dag i Brussel.

For hver eneste dag diskuteres Europas, og Norges, fremtid på arenaer hvor norske politikere er fraværende. At Norge ikke er medlem av EU er ingen unnskyldning. Vi omfattes av de samme diskusjonene og vedtakene like fullt. Og selv uten medlemskap er det likevel fullt mulig å snakke med folk. Men da må man følge med. Da må man løfte blikket litt høyere enn egen navlelo. Og så må man drive aktiv europapolitikk mens det fremdeles betyr noe. Og det er før, ikke etter, at beslutningen er fattet. Alt annet er meningsløst spill.

TV-direktivet ble lagt frem for Europaparlamentet og Rådet allerede for fem år siden. Slik har saken gått videre gjennom EU-systemet og frem til norske politikeres bord:

15.12.2005    
Lagt frem for Europaparlamentet og Rådet
Lagt ut til høring i Det europeiske økonomiske og sosiale utvalg samt Regionsutvalget

18.05.2006
Drøftelser i Rådet

13.09.2006
Høringsuttalelse fra Det europeiske økonomiske og sosiale utvalg

11.10.2006
Høringsuttalelse fra Regionsutvalget

13.11.2006
Drøftelser i Rådet

13.12.2006
Førstegangsbehandling i Europaparlamentet. Godkjent med endringer.

13.12.2006
Kommisjonen gir delvis tilsagn til Europaparlamentets endringer.

29.03.2007
Kommisjonen vedtar endret forslag. Forslaget sendes til Europaparlamentet og Rådet.

24.05.2007
Politisk enighet i Rådet om felles holdning

15.10.2007
Rådet vedtar felles holdning

18.10.2007
Rådet vedtar erklæring om felles holdning

29.11.2007
Andregangsbehandling i Europaparlamentet. Rådets felles holdning vedtas uten endringer.

11.12.2007
Direktivet undertegnes av Europaparlamentet og Rådet

>>>spol frem>>>

15.11.2010
Kristelig Folkeparti flagger sin motstand mot direktivet

22.11.2010
Utenriksminister Jonas Gahr Støre reiser til Brussel for å protestere mot direktivets innhold

Det totale overvåkningssamfunnet rykker nærmere

Stadig større deler av samfunnet settes under overvåking, alltid med gode hensikter. Det siste forslaget kommer fra Sikkertrafikk.no, som vil ta i bruk GPS til å overvåke alle biler alltid. Dermed vil det bli slutt på at råkjørere i trafikken slipper unna.

Det kan høres forlokkende ut. Men til hvilken pris? Forslaget krever at det bygges opp gigantiske databaser som kobler persondata  med nøyaktige stedsangivelser som beskriver hvem som befinner seg hvor til enhver tid. Verken en snartur ned til videosjappa eller en tur på hytta vil komme unna myndighetenes radar. Storebror ser deg. Alltid.

Forhåpentligvis vil de fleste mene at Sikkertrafikk.no sitt forslag er så ekstremt at det ikke blir noe av. Men en skal aldri ta noe for gitt. Hele tiden flyttes grensen for hvor stor grad av overvåkning folk flest er villig til å akseptere, så lenge hensikten er god.

Det er allerede total overvåkning på alle passeringer gjennom bomringen rundt Oslo. Folk aksepterer det fordi det er mer effektivt, både økonomisk og tidsmessig, enn den gamle ordningen med mulighet for myntinnkast. Det er kameraer i busser, på tog og snart på hvert gatehjørne, og folk aksepterer det fordi det bidrar til en følelse av økt trygghet. Og selv om det fortsatt er en gruppe som kjemper innbitt mot at datalagringsdirektivet skal bli tatt inn i norsk lov, er det mange som legger avgjørende vekt på at altomfattende lagring av trafikkdata fra mobiltelefon, internettbruk og lignende gjør det enklere for politiet å etterforske kriminelle forhold.

Alltid begrunnes mer overvåkning med gode intensjoner. Og for hver gang overvåkningen utvides, flyttes også grensen nærmere det totale overvåkingssamfunnet. Slik sett er det grunn til å rope et stort varsko mot Sikkertrafikk.no sitt forslag om totalovervåkning av alle norske biler.

Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. Sikkertrafikk.no må ikke lykkes i å få lagt ut enda en brostein.
Les mer i arkivet » August 2013 » April 2013 » Februar 2013
Boye Bjerkholt

Boye Bjerkholt

37, Skedsmo

Varaordfører i Skedsmo kommune. Gruppeleder for Skedsmo Venstre.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

Jeg anbefaler

hits